Etter få timer i lite vind og rolig sjø, kommer vi til Portugal og Viana do Castelo, et nytt men hyggelig bekjentskap! Havnevaktene som tar trossene vil vi skal ligge langs en mindre flytebrygge i elven, men Ståle vet bedre, for her kan det bli både skvulpete og ubehagelig av passerende båter. Omsider slipper de oss inn etter at å ha åpnet en bro som stenger innseilingen. Den gamle byen er spennende og fin, vi ser så tydelig på arkitektur og byggemåter at vi er kommet til et annet land. Husene er også her av stein, men mange er kledd med kakkelfliser i fine farger eller blått/hvitt og det er store fete ornamenter i stein rundet dører og vinduer. På 1500-tallet var dette en viktig havn for portugisiske oppdagere og handelsmenn og mange historiske bygninger er fra denne tiden. Vi besøker en mindre, men overdådig kirke med en sjelden flott altertavle med bilder og forgylte tykke utskjæringer fra 1700-tallet – en katedral verdig. Butikkene ser imidlertid litt triste ut i våre øyne – en liten tidsreise! Mange gir preg av 50-tallet hjemme og hos jernvarehandleren har de alt mulig gammelt og merkelig og ser ut til ikke å ha fornyet seg på langt over hundre år!
Litt slitne etter sol og trasking gatelangs vil vi slappe av i båten. Stor blir forbauselsen når vi bombarderes med dance-musikk fra nabobygningen, tunge monotone rytmer som i fire timer kun har èn takt og bassen så høy at den nesten lager bølger i havnen. De eneste avbrudd er når togene på den andre siden av oss dundrer over en kraftig, gammel jernbro fra 1878 – tegnet av Gustav Eifel selv. Baren/nattklubben bærer navnet «Insomnia» – «I can’t get no sleep»! Man kunne jo tenkt: «If you can’t fight them, join them», men med en gjennomsnittsalder på 20-25 frister ikke det! Heldigvis slutter lydstormen kl 22!
Ugreie og hyggelige havnevakter
Ny dag med stille vær! Heldigvis tar vinden seg opp så vi får et par timers fin seilas før vi seiler inn til Leixos utenfor Porto. Det ser ikke ut som mye ledig når vi legger oss ved ventebrygga og havnevakten informerer at det er fullt og at vi må avsted med det samme! Vi går begge ned for å sjekke hvor vi da kan ta veien, ringer Douro Marina i kommunen Gaia ved Porto og de sier heldigvis: «Bare kom»! Mens vi er nede kommer to vakter og begynner løsne fortøyningene, her skulle man ikke engang få ligge i 2 minutter! Det blåser mye og vi har ikke engang motoren på. Jeg blir ildsint som et lemmen og skjeller dem ut; man løsner ikke fortøyninger uten videre, det er dårlig sjømannskap! Vi kan ikke komme oss unna fort nok og 30 minutter senere blir vi vennlig tatt imot og vist plass i en ny, flott, moderne marina. Vi blir så godt mottatt at vi fort bestemmer oss for å bli her en stund og bruke litt tid i Porto. Vi vil også la båten ligge her mens vi drar en svipptur til Norge for først og fremst å besøke Madelen som akkurat har blitt tre år og som hadde begynt å spørre etter mormor og morfar.
Marinen ligger på sydsiden av elven Douro (Porto på nordsiden) ved en liten landsby hvor man lever et meget enkelt liv og alt ser ut som klippet ut fra 50-årene. Koner går rundt med forklær med kniplingskanter eller helt sortkledde. Midt på torvet ved elven ligger et nytt, stort felles vaskeri med store steintrau hvor kvinnene håndvasker klær og tepper mm – mange ser ut til å ha underarmer som «Skipper’n» etter å ha vridd opp tøy i alle år! Etterpå blir alt hengt opp på et virvar av klessnorer bundet til stokker som alle står på skrå i et sinnrikt system og støttet til mindre stein – slik har de gjort det i alle tider, så slik skal det være! Her både synges det til arbeidet og kjekles over trauene. Det er også endel små restauranter her hvor fisk er det man helst spiser og alt grilles over glødende kull på store griller på fortauet. Kjøkkenet brukes kun til salat og til å koke poteter. Fisk er sunt så vi går til den lokale restauranten Taverna Sao Pedro og får helt nydelig fisk pluss spyd med store reker og blekksprut. Meget god og rimelig vin får vi også.
Imponerende Porto
Vi tar ut syklene, to store sammenleggbare i aluminium med dempere og masse gir, og sykler langs Douro-elven til den berømte broen tegnet av Eifel. Porto er en usedvanlig bratt by så vi parkerer dem ved en liten cafè og tar en kabelbane til det gamle bysentrum, vi prøver å styre unna de største turistfellene. Vi har også fått flere gode tips fra Hildes kollega Ana som er fra selve Porto – både om byer vi bør besøke, men spesielt hva man skal spise, gjøre og se i Porto utenfor turistløypa. Porto er en flott by og hvor vi enn snur oss er det fantastiske hus og bygninger. Kirkene ligger tett og de er enda mer utsmykket enn i Frankrike og Spania – med unntak av Santiago da Campostello, da! Vi går på kryss og tvers og blir helt satt ut av denne storheten – og så gammelt! Vi ser mye blir restaurert, virkelig et evighetsprosjekt med så mye kulturarv selv om vi også ser at mye er godt vedlikeholdt. Vi spiser meget rimelig lunsj på en liten lokal cafè ved markedshallen, tar fisk med stekte poteter og får den beste «fish & chips» vi noen gang har spist. For mindre enn to kaffe latte hjemme får vi altså hver vår lunsj, vin/øl og kaffe! Det blir også en liten portvin i ettermiddagssolen der syklene har stått hele dagen før vi mørbanket av inntrykk sykler hjemover.
I Douro Marina vil de at folk skal trives og hver morgen ligger det en pose med to ferske rundstykker til hver. På brygga opplever vi et hyggelig miljø og Ståle har mang en bryggeprat med en belgier som har ligget her lenge og to tyskere som kom ut for kraftig uvær og nå får reparert seil. På bryggene tusler det en sort labrador som hører til i marinaen og blir fort bestevenn med den som har tid og behov for en hundevenn noen dager eller uker. Nå har den slått seg til hos den tyske nabobåten og skipperen ombord.
Grillet fisk og politisk festdag
Vi går igjen for nydelig grillet fisk hos Taverna San Pedro, det er lørdagskveld og mange lokale er også ute. Mens vi spiser kommer en trommegruppe gående forbi kledd i gule T-skjorter, unge og gamle, en er bare ca 5 år men slår energisk på den lille trommen sin. En annen er en skikkelig gammel rosin – minst i 80-årene – men innsatsen og rytmefølelsen er upåklagelig. Rytmen er drivende – i retning av brasiliansk karnevalstakt – og svært langt fra marstakten i 17.mai-korpsene hjemme. Litt etter kommer en ny gruppe i andre farger og det fjerde og siste korpset er enda større, har til og med uniformer og blåsere og det blir skikkelig bra! Alle korpsene går rundt i hele landsbyen, men det er ikke så mange gater og hus så alle er snart tilbake igjen etter tur. 
Foran og bak korpsene ser vi folk veivende med flagg fra Partido Socialista – det er valg om kort tid så dette er skikkelig politisk mobilisering. Når vi går fra restauranten ser vi alle gå mot en stor scene som er rigget opp på torget, dette er tydelig en stor festdag med musikk, underholdning og politiske appeller, så folk fra hele Gaia og området rundt er kommet for å være med – være seg sosialist eller ikke! Plutselig har noen stukket et supporterflagg i hendene våre. Idag er vi alle sosialister! Her og nå føles dette «helt riktig!» Vi må nok melde pass når den ene politikeren etter den andre entrer scenen, så vi gir oss etter å ha besøkt en lokal bar og tatt en øl og et glass vin for tilsammen 20 kroner!
Vi vil inn til Porto en gang til, men det er litt usikkert vær så vi tar en liten ferge til andre siden av elven Douro og derfra en ca 100 år gammel original bytrikk inn til byen. Et sted på veien er en bil 
parkert langt inne på trikkeskinnene så vi ikke kommer forbi, konduktøren drar i bjellen flere ganger uten resultat. Etter litt venting går Ståle og noen andre karer ut og løfter bilen bakover og det blir klar bane igjen. Andre steder kjører trikken nesten skotuppene av folk som sitter for nærme med øl i hånden på uteserveringer. Vi nyter bare å være i Porto og ved lunsj-tid finner vi et av stedene portugisiske Ana har anbefalt og velger byens «mest populære snackbar» – Bar Guedo – som ser så rar og sliten ut at uten anbefaling hadde vi ikke spist her. Det er lang kø, men verd å vente, og her er det ikke pølser og hamburgere det går i! Her er favoritten en raus porsjon nygrillet «leg of pork» i rundstykke – enkelt, men himmelsk godt!
Norgesbesøk
Så er vi klare for snarvisitt til Norge og etter 3 taxi-turer, 2 togreiser pluss fly fra Lisboa til Oslo – totalt en reise på 10? timer – kommer vi til Hilde hvor vi skal bo noen dager. Vår lille firbente venninne Pia blir hoppende glad når vi kommer inn og fyker rundt og rundt til hun mister pusten. Madelen er akkurat blitt 3 år og vi har ikke sett hverandre på 2,5 måned så vi er spent på reaksjonen når vi henter henne neste dag i barnehagen. Vi ser en liten skikkelse i blå parkdress, med lange lyse krøller og ørevarmeren langt ned på nesen, stormende mot oss og kaste seg rundt halsen vår etter tur. Opplevelsen er verd hele turen! Det er tydelig stas at mormor og morfar har kommet på besøk. Det er selvfølgelig kjempe hyggelig å se både Hilde og Marius igjen, men den minste er det noe spesielt med! Vi har noen fine dager sammen og det er leit å følge til barnehaven siste dag og måtte fortelle at vi blir borte for en stund igjen.
Innlåste båtnøkler, radar og tåkeboller
Etter 11,5 timers reise fra Oslo er vi tilbake i havnen ved Porto og blir overrasket over at kontoret akkurat har stengt og der inne er nøkkelen til båten! (Vi hadde gitt beskjed om når vi skulle være tilbake.) En sikkerhetsvakt vi endelig får tak i mener vi kan hente nøkkelen imorgen, men vi er uenige!! Hvor skal vi sove da? Etter litt diskusjoner om sikkerhet går han omsider med på å låse seg inn og hente nøkkelen. Etter en matbit går vi for å besøke Olivia med Janicke og Arve som kom til marinaen idet vi dro til Norge. Det blir litt god vin og hyggelig prat før vi runder av – vi skal alle avgårde tidlig, for imorgen venter 10 timers seilas til Figuera da Foz. Det er helt vindstille når vi drar og snart kommer tåken tett rundt oss, vi ser ikke mange meter. Med radar og AIS er det heldigvis ikke noe problem. AIS er et sporingssystem som viser båten vår og andre på kartplotteren – alle større båter er påbudt å bruke det. Underveis blir det bollebakst igjen – i Kielerkanalen bakte jeg kanal-boller, på vei til Baiona ble det solskinns-boller og nå serveres det tåke-boller! Godt smaker det uansett!
Heldigvis stemmer terrenget med kartplotteren så vi kommer trygt til havnen i tett tåke. Idet vi kommer inn ser vi tåken bak oss som en stor hvit sky over vannet og det er blitt strålende sol og blå himmel – litt overraskende fordi det har vært så grått inne i tåken i mange timer. Vi går inn mot mottaks-brygga og fortøyer raskt og elegant som vi pleier! Det ble kommentert til Ståle da han gikk for å sjekke inn. En stor skandinavisk seilbåt med et godt voksent par ombord hadde nemlig nettopp brukt 5-6 forsøk på å fortøye i nesten vindstille; hvordan i alle dager har de klart å komme seg så lagt som hit, mon tro? Etter en natt i Nazaret blir det dagen etter nye 10 timers motorgang i tykk tåke til Lisboa, men radaren viser t.o.m. merkene til fiskeredskaper så radar er bra å ha! Idet vi passerer Peniche-halvøya er vi ute av tåken og vi ser den bak oss som en hvit, tykk dundyne resten av dagen med sol og skyfri himmel over oss. Temperaturen har jekket seg opp noen hakk og vi får skikkelig sommerfølelse når vi har fått fortøyd til siste ledige plass i Oeiras Marina utenfor Lisboa – på dagen 7 år siden vi kom hit sist. Havnen er relativt liten med god service og bra restauranter på kaien, så ikke lenge etter sitter vi igjen med hvert vårt glass iskald hvitvin og skuer ut over båtene.
Ginjinha-bar og himmelske kaker
Neste morgen finner vi også her poser med gode ferske rundstykker i cocpiten, ikke dårlig! Etter en vedlikeholds-dag med vasking av dekk, sprayhood mm er det sightseeing-dag og vi tar tog inn til Lisboa. Vi har vært her flere ganger før og har likt byen meget godt, men føler oss idag nesten som midt i en saueflokk av turister. Det er restauranter med «innpiskere» overalt så vi skynder oss til et roligere sted for å spise lunsj. Vi finner også igjen den mikrolille portvin/ginjinha-baren vi har vært på 3 ganger før – i 1986, -96 og 2010. Vi har tatt med bildene vi tok alle gangene av oss og den samme – etterhvert så gråhårete – fyren bak disken, men nå er det en langt yngre som serverer oss god ginjinha. Drikken er en slags kirsebærlikør laget på sure kirsebær, sukker, enkel sprit og kanel – første ginjinha-baren åpnet i 1840 og har vært populær siden.
En annen spesialitet i Lisboa er «pastel de nata» – himmelsk gode små butterdeigskaker med vaniljekrem – og går man til riktig sted nøyer man seg ikke med bare èn! Kakene skal ha oppstått før 1800-tallet da katolske klostre brukte betydelige mengder eggehvite for å stive klær – spesielt nonnenes – og de begynte å bruke eggeplommene til smakfulle kaker. Historien forteller at etter at staten hadde stengt de fleste klostre etter revolusjonen i 1820 solgte en munk i 1834 oppskriften til et bakeri i Lisboa. Eierne åpnet i 1937 Fábrica de Pastéis de Belém som idag drives av etterkommerne og hvor det fremdeles bakes etter original-oppskriften. I høysesongen lages det opp til 50.000 om dagen og idag er det visstnok bare familien og 3 personer til som kjenner den hemmelige oppskriften, men mange har prøvd å etterligne den.
Delfin-besøk på vei til Algarvekysten
Det er blitt 1. oktober og høst, men ikke mye minner om det her. Det er enda en fin varm dag og fordi værvarslene har lovet seilvind drar vi videre til Sines, men det blir dessverre kun 1,5 times seiling uten motor. Godt er det da at andre gleder dukker opp. Flere gjenger med delfiner kommer på besøk og en god stund er det ca 30 som leker rundt båten. Det er like fascinerende hver gang å se hvordan de kappes om å være nærmest eller legger seg på siden for å se hvem vi der oppe er. De siste takker for seg etter en halvtimes underholdning. Det har bare såvidt begynt å lysne når vi drar videre fra Sines neste dag kl 7 og etter 12 timer for motor er vi i Lagos på sydkysten. Portugal har fremstått fra sjøsiden som en lang sandstrand med åskammer bak, men siste biten mot Capo São Vincente – der vi runder Europas sørvestlige hjørne – er det fjell som stuper rett i sjøen; de minner om klippene i Dover i en gråsteinsvariant – gnagd opp av havet gjennom tusenvis av år. På sydkysten ser vi den spesielle fjellformasjonen på Algarvekysten med grotter og små og større sandstrender innimellom.
Sommer i oktober i Lagos, Algarve
Havnen i Lagos er meget godt beskyttet i og med at man må inn en lengre kanal før havnen åpner seg. På den ene siden ligger barer og restauranter tett og på den andre siden byen med den koselige gamle bydelen smekkfull av restauranter og butikker, vesentlig myntet på turismen. Nå er vi kommet til «syden», men det går mot slutten av turistsesongen, allikevel er byen full av ferierende. Været er iår usedvanlig varmt og fint med 29°C i skyggen og mange kan glede seg over flott ferievær langt utover hva som er vanlig. På havnekontoret kan de imidlertid fortelle om 7 måneder nesten uten en dråpe regn, alt er tørt, og på nyhetene ser vi skogbranner herje litt lenger nord i Portugal.
Som alle turiststeder har de også her «turistfeller» der man betaler for mye for dårlig kvalitet. Selv om vi er klar over fenomenet blir vi allikevel stadig lurt; to seige brødskiver med et par tynne skiver kalkunpålegg, litt tomat og bacon inni kan ikke kalles «clubsandwich», sur vin og seig entrecôte som tvilsomt er entrecôte gjør at man heller ikke kommer tilbake. Portugisere drikker espresso i flere varianter, men i «turistland» dukker traktekaffen ofte opp og kaffe blir tynn og uten smak servert med melk. Etter et par dårlige kaffeopplevelser bestiller vi så espresso servert i litt større kopp og varm melk ved siden av. Vi får espresso, men det er fylt på vann helt opp! Når vi spør hvordan vi skal få plass til melken sier servitøren at da får vi drikke litt av den! Han blir nok pent nødt til å lage to nye!
Sykkelkræsj, nye og gamle vennskap
Etter 3 dager vil vi dra videre og Ståle sjekker ut og betaler, men finner ut at det er så mye rimeligere pr. døgn å bli en uke, så da blir vi! Lagos er et ganske trivelig sted i tillegg. Vi tar ut syklene, får flere lengre turer i flere retninger og får riktig sett oss om. Ikke langt fra byen ligger spektakulære, bratte fjell og klipper med jettegryter og grotter. På den lange fine stranden på vår side av byen er det fint å bade når ikke bølgene er for store. Når bølgene bryter innover stranden kommer imidlertid surferne dit og det er underholdende å følge med. En dag vi sykler til stranden får jeg en skikkelig slåsskamp med sykkelen idet jeg skal rundt en parkert bil. I et tusendels sekund ser jeg tre alternativer: kræsje i bilen, ligge flat med skrubbsår og knust stolthet i asfalten eller holde meg på beina! Velger det siste og får den taggete pedalen med stor kraft inn i baksiden av venstre legg. Det blir tre dype hakk og tre mindre, men skjønner jeg har tatovert min sykkelferdighet for evig tid og må være forsiktig med bading og saltvann inntil videre.
Stor høydeforskjell på vannet 2 ganger i døgnet!
Vi blir kjent med et svært 
hyggelig svensk par som har hatt båt her i flere år og seilt rundt i Middelhavet på sommeren, om vinteren har de bodd i sin leilighet i Lagos. De gir oss mange gode tips om hva og hvor i Middelhavet og vi har flere trivelige kvelder sammen. Etter noen dager kommer også Olivia fra Nesøya inn og legger til vis à vis oss, så da blir det litt sosialt der også. De liker seg også godt i Lagos og takker ja til vinterplass her. En dag legger en amerikansk båt seg til like bortenfor oss og vi inviterer Wendy og Kevin ombord på et glass vin/øl og får også flere hyggelige og morsomme kvelder sammen.
Det er flere hyggelige steder langs brygga og vi får et par gode restaurant-opplevelser med bra mat og vin pluss underholdende konserter på et par av barene. Vi har imidlertid hørt mye skryt om den superspanske byen Cartagena i Murcia-provinsen og bestemmer oss for å dra dit i vinter. Vi liker jo også tanken på å være i selve Middelhavet. Vi skulle vært her i 3 dager, men det blir 15 før vi med god seilvind i siktet tar avskjed på brygga – noen ser vi kanskje aldri igjen – det er på tide å komme videre!
Kuling og “møkkavær” på gang
Neste stopp, Albufeira, har en svært beskyttet og meget rimelig marina, men byen – som egentlig er gammel og koselig – fremstår som helt ødelagt av turisme og er stappfull av enkle restauranter og butikker med billige turist-stæsj og badeballer. Det er ganske mange turister her nå midt i oktober, mon tro hvordan det ser ut i høysesongen? Etter Albufeira har vi hatt planer om å besøke fine, trivelige steder på vår vei langs kysten pluss en seilvenn vi ikke har sett på 20 år ved grensen mellom Spania/Portugal. Været mot Gibraltar kan imidlertid være lunefullt og det er mye «møkkavær» pågang, så når vi nå ser et «værvindu» fristes vi derfor til å ta hele strekningen til Gibraltar i et jafs – en tur som tar oss ca 24 timer med både rolig vær og fin seilvind noen timer. Vi hadde ikke vært lystne på kuling imot pluss at selve Gibraltarstredet er som en trakt med skumle strømmer og vinder når sjø og luft presses gjennom. Selv om det er nærmest vindstille når vi går gjennom sundet ser vi vannet hvirvle og koke og rive i båten. Når en mindre seilbåt kommer imot oss oppfører den seg som en svinsete hundevalp som spretter til høyre og venstre. Det er også svært kort til Marocco, på det smaleste kun ca 7,5 nm = drøye 13 km, og vi ser tydelig hus og fabrikker langs kysten – litt spesielt å se Afrika så nærme!