Luxemburg og Tyskland

Vi nærmer oss slutten av den franske elven Moselle og kommer til grensen mot Luxemburg/ Tyskland. Elven fungerer som grense og vi seiler med Tyskland på høyre og Luxemburg på venstre side i flere kilometer, men først passerer vi stedet Schengen som er så lite at det er forunderlig at stedet har gitt navn til en svært så «betydningsfull» Europeisk avtale! Nesten skuffende! Vi ser nå igjen vinranker oppover fjellsidene og bortover markene – nesten så langt øyet ser. I Wasserbillig i Luxemburg legger vi til i en liten «marina» som i praksis kun er 5 båter ved en brygge! Nærmeste vinsted er imidlertid godt besøkt og i ettermiddagssolen kan vi nyte en utrolig god lokal hvit vin.

Fra stasjonen rett ved siden av går toget rett til byen Luxemburg – som er verd et besøk – men havnemesteren forteller at om to dager stenger de to sluser her i Moselle i 3 uker. Vi hadde ikke hørt eller sett noe info om dette så vi sjekker på kryss og tvers på nettet på flere språk uten resultat. Finner imidlertid et brev satt opp ved porten til marinaen fra et eller annet «vesen», men vi forstår ikke av dette at de skal stenge, så vi tør ikke advare andre seilere til å ta omveier. Vi tør heller ikke ta sjansen å dra på bytur, så vi er videre neste dag. Vi har ikke enda fått tak i kartbok for Tyskland og det er ikke lett med navigering uten fysiske kart. Bildene vi tok av kartboken til tyske Paul er vanskelig å se i sollyset og Ståle har av en eller annen årsak heller ikke strekningen fra Frankrike til Koblenz på plotteren. Vi stopper derfor ved en campingplass i Tyskland og kjøper sykkelkart, så da har vi nesten alt bortsett fra info om overnattingssteder for oss med båt. Vi er happy! Kommer så til en bra marina i anbefalte Neumagen-Dhron hvor det ikke skulle være noe problem med dybden. Heldigvis er første plass ledig og vi stopper på 1,6m med våre 1,75m rett ved bryggen, så vi klarer å hoppe iland! Her som mange andre steder kombineres campingplass og marina, man trenger jo det samme servicetilbudet. Byen er riktig pittoresk og typisk tysk, helt annerledes enn i Frankrike. Den er spesielt kjent for alle sine «Strauswirtschaften» – små vinhus hvor man kan ta et glass og litt ved siden av og teste husets viner hvis man vil kjøpe med seg noen flasker. Mange vinprodusenter har slike steder, men vi er ikke kjent med tyske viner så vi nyter det for det meste «her og nå»!

 

Klosterets vinutsalg og regnvåte senger

En kort båttur videre og vi kommer til Bernkastel-Kues som er noe av det flotteste og spesielle vi har sett på lenge. Vi legger til på Kues-siden hvor det er flere gamle bygninger og mest fascinerende er St Nicolas’ Hospital drevet av nonner. Det startet som sykehus i 1458 for fattige og har vært pleiehjem for eldre siden den tid – et av Europas eldste av slike institusjoner. Stedet er som en oase, fredfullt og fint og den lille kirken er smekkfull under lørdagens gudstjeneste. På eiendommen er det også et vinmuseum/vinotek (noe for kirken i Norge?) hvor man kan smake vin og få kjøpt samtlige 160 viner som produseres i Moseldalen. Vi går så over broen til Bernkastel med utrolig fine «eventyrhus». De gamle, fargerike bindingsverkshusene er som Disney-kulisser og stedet myldrer av turister. Ved Cafè Coblenz fra 1649 har man merket av vannstanden på veggen ved oversvømmelser og den høyest kjente i Moselle var i 1784 – et par hundre år før «menneskeskapt» ble propaganda-ord!!

Koselige restauranter og cafèr ligger tett i de gamle husene. Vi synes vi fortjener en liten vinpause og rigger oss til under en baldakin idet himmelen åpner seg og slipper fra seg usedvanlig mye vann. Vi vet vi ikke lukket alle lukene i båten for det var ingenting som tilsa at det skulle regne idag, men det er lang vei tilbake. Vi kan bare sitte og nyte vår sekt og hvitvin og håpe på det beste. Tilbake i båten blir det litt av en jobb! Vinduet over sengen vår står helt oppe, men heldigvis var natt-gardinen over sengen trukket for pga solen, så mange liter har rent ned på siden av denne og ned på gulvet – kun litt av madrassen er våt. Ståle må sove på håndklær! At vannet står over gulvet på badet gjør ingen ting. Det verste er imidlertid den ene akter-kabinen. Her er to madrasser dryppende våte i tillegg til sko, puter, seil og en haug med kart som var lagret under madrassen – ufattelig hvor mye vann som kom inn!

 

Fantastiske Moseldalen

Neste dag er det heldigvis tørke-vær og kartene blir spredd inni hele båten til tørk. Trøsten er at det ikke var saltvann som kom inn, det hadde vært mye verre! Vi drar så videre – langs Mosel er det mye fint å se underveis; små byer med bindingsverkshus, fjellsidene dekket av drueranker – mil etter mil – dette blir mye god vin! Vi ser i tillegg også enormt mange campingplasser med bobiler og campingvogner og det er ikke mange kilometer imellom dem. På elven møter vi en god del utleiebåter og cruisebåter, for det er svært populært med noen dager i Moseldalen. I Traben-Trarbach kommer vi til en riktig bra marina som attpåtil er hele 4,5m dyp, flere ledige plasser, gratis sykler og et «havnekontor» som bare er oppe fra kl 17 til 19. Kontoret er bare en koselig liten bar med få sitteplasser på en brygge, men flere kommer innom for en prat med den hyggelige havnesjefen – en frisk dame som kan mye om vinene i området. Åpningstiden, antall gjester og størrelse på stedet gjenspeiler definitivt ikke antall flasker i kjøleskapet! Riktig «gemütlichkeit» i ettermiddagssolen! Det er tydelig at ikke alle båtene her blir like mye brukt for oppå ankeret i baugen av nabobåten vår har noen fargerike svaler laget rede og store unger venter på flittige foreldre som kommer med fluer i nebbet.

 

Slusekluss og politiets hjelp

Ny dag med nye utfordringer! Første sluse går perfekt og enkelt, men andre!…..tau som kiler seg, tau man ikke får lagt på tidsnok, båt som vrir seg, skrekkelige lyder fra ankeret som skraper nedover betongveggen – skrekk og gru! Tenk om vi hadde hatt masten på dekk stikkende flere meter ut foran og bak – det hadde blitt dyrt!! Før sluseportene åpnes igjen er vi heldigvis tilbake i riktig retning og kan fortsette elven nordover.

Cochem er et fint sted å besøke med et fantastisk slott, mye å se på og en liten marina. Vi har dessverre ikke info eller telefonnummer fordi vi ikke hadde tatt kopi av disse sidene i Paul’s navigasjonsbok, så jeg går på internett for å søke der. Imidlertid har vi overhode ingen nett-tilgang – hverken på brett, pc eller telefoner – hele dagen i Moseldalen. Med så mange turister og folk som bor her forbauses vi virkelig at dette er mulig! Vi vil derfor se om det er ledig og mulig å komme inn i marinaen som ligger like før en stor gammel bro med store brohoder.

Vi nærmer oss, men konstaterer at det er fullt og dybden går ned til 2 meter, så vi gir oss og Ståle bakker i samme retning som vi gikk inn mot marinaen. Imidlertid har strømmen dratt oss litt nedover – nok til at vi sitter fast i bropilaren som tydelig strekker seg et stykke bortover under vann. Vi står bom fast! Igjen!! Vi kan jo ikke gå sidelengs, så her står vi – til svært manges forlystelse. Broen blir full av skuelystne som vil se litt action og flere i marinaen setter seg til på campingstoler på moloen for å få med det hele. Det er ikke hver dag man har såpass stor seilbåt på disse trakter, heller! Litt flaut, skrekkelig irriterende! Vi ringer turistkontoret – finner heldigvis telefonnummeret i sykkelkartet – som sender oss videre til elvepolitiet. En halvtime senere kommer tre hyggelige uniformerte i en kraftig politibåt. De har imidlertid ikke lov til å trekke oss av etter at en fyr i tilsvarende situasjon hadde saksøkt politiet fordi kryssholten (hvor man fester tauet) på båten hans røk i redningsmanøvren! Når de innser at det ikke er noen annen løsning, samt at vi forsikrer at båten vår er solid nok, kaster vi over et trosse og de tauer oss mot strømmen og ut av fellen vår. Etter litt papirarbeid blir vi bare ønsket en god tur videre når vi vil betale. Dette var service!

Hvor skal vi nå dra? Etter et par timer kommer vi til en marina ved Brodenback og alle våre bønner blir hørt! Det er 3-4 meter dypt og selv om det ser fullt ut finner vi en liten industri-brygge vi legger til, egentlig ikke for oss, men pytt! Sorger og gleder feires med restaurantbesøk på et riktig tysk sted – et perfekt sted for schnitzel og øl! Når vi skal betale med kort går ikke det – de har jo ikke nett i dalen og vi ikke kontanter – men heldigvis finnes en bankterminal ikke langt unna.

 

Koblenz med trivelig båtklubb og beach-club

Neste dag blir en meget kort tur før vi er i Koblenz og legger oss til i en hyggelig marina med en liten båtklubb. Det første vi vil gjøre er å få kjøpt kartbok herfra til Nederland, for vår tyske venn Paul har ringt en båtbutikk like ved og fått lagt av boken vi trenger. Når vi er tilbake tilbyr en av båteierne i havnen å kjøre oss til sentrum av Koblenz – man må jo se mer enn elvebredden! Han slipper oss av ved Deutches Eck – hjørnet hvor Mosel møter Rhinen. Ytterst på odden av Deutsches Eck troner en monumental statue av keiser Wilhelm I foran en stor park og en gondolbane som går til høyden på andre siden av elven. Der oppe kan man besøke det digre, berømte Ehrenbreitstein Fort fra 1800-tallet – populært blant turister! Dersom man seiler Rhinen til høyre bringes man helt til Basel i Sveits, tar man til venstre drar man mot Nederland og havet. Vi kikker litt rundt i byen på gamle kirker og fine hus i art nouveau-stil, men det er så varmt at vi snart finner en buss tilbake til marinaen. Her har flere av båtklubbens medlemmer benket seg i skyggen rundt et stort bord og når vi vil betale havnavgift blir vi invitert til å sitte ned. Her drikkes det til selvkost og kjøleskapet er også her innholdsrikt med øl og gode viner. Vår tysk går bedre og bedre – det hjelper også med lokalt drikke – så det blir en riktig hyggelig ettermiddag.

Neste dag blir vi her – det er varmt og passer bra å legge inn en bade/avslapningsdag. Rett ved marinaen ligger en «beach-klubb» med sandstrand, stoler og parasoller og mange er uti «halve dagen». Vi får imidlertid høre idag noe vi aldri trodde skulle være et problem: vannstanden i Rhinen har sunket endel og gjort det vanskelig å komme inn i havner for oss som stikker dypt. En av våre venner fra igår kommer bortom og viser oss på kartet hvor det er ok for oss å komme inn i havnene og hva vi skal unngå (det skal komme godt med!). Det blir en varm natt, for kl 22 er det fremdeles 29ºC ute og 32ºC inne i båten!

 

Siksak-kjøring og vann som forsvinner

Står opp tidlig, for vi må videre. Tar siste tyske slusen ved Koblenz og er deretter i Rhinen som er sluseløs. Dette er en betydelig større elv med mye trafikk – store fraktbåter og mange med privatbiler, klesvask og diverse på dekk – det går unna for oss når vi nå har 3-4 knops medstrøm. Vi skulle gjerne ha stoppet i Køln og besøkt den flotte Kølnerdomen, men det er ikke dypt nok i marinaen her. Det blir istedet et ganske ruskete bryggeanlegg en mil videre, men båten ligger bra. Det blir også ny rekord for oss idag – hele 116 km + slusen i Koblenz! Skipper/styrmann synes det er en utfordring og slitsomt med alle skipene. Et spesielt system på elvene er at store båter som går oppover kan velge å gå på andre siden av leden p.g.a. motstrømmen – man viser det ved å sette opp et blått skilt med et blinkende hvitt lys ved styrhuset. Nedovergående båter gjør da det samme så det blir endel kryssing frem og tilbake – noen ganger går det til og med skip oppover på begge sider.

Det begynner også å minke på diesel ombord, men det er vanskelig å finne sted å fylle. Vi sjekker kartboken og ringer – enten er de nedlagt, tar ikke telefonen eller det er for grunt! Fyller på med ekstrakannen underveis mot Wesel hvor det skal være en bra marina – dyp nok, diesel og en meget god italiensk restaurant. Vi ringer og bestiller bord, for det er et populært sted og vi fortjener såvisst å få maten servert. Det er bare 1,80m dybde når vi tar av fra Rhinen og vi krysser fingrene for at dette går bra når vi motrer innover en lang arm på ca 200m. Vi var blitt fortalt at det bare er sand på bunnen så vi skulle ikke være redde om vi skrubbet nedi! Imidlertid blir det dypere rundt bryggene, så vi finner oss plass og kan senere nyte «verdens beste» og største pizza i en fullstappet og hyggelig restaurant.

Da vi betalte havnavgift igår fortalte de at vannstanden går ned for hver dag. Vi ser av værvarslene at det neste dag skal bli skikkelig regnvær, så vi blir – ikke er det trivelig å seile i regn og dårlig sikt, men vi håper også at vannet vil stige litt. Vi låner sykler og drar til byen og handler litt, men regner uteblir! Vi får i alle fall fylt diesel, men må bære kanner og fylle på etterhvert fordi vi ikke kommer inntil bensinbrygga. Når vi dagen etter drar videre ser vi av dybdemåleren at vannet kanskje har sunket 20cm på disse to dagene og vi sitter nesten fast på veien ut – dybden viser 1,60cm! Med sterk motor og 1,75cm dyp båt pløyer vi oss gjennom sandbunnen i snilefart de 200 dryge meterne. Det frister lite å bli her til neste flom!

 

Nederland neste

Senere på dagen kommer vi til Nederland hvor vi tar av til en smalere kanal – heldigvis med mindre trafikk. Dagens destinasjon er Arnhem hvor vi bl.a. må kjøpe nye kart. Når vi kommer frem er det fullt her og fullt der – for mange har startet ferien. Heldigvis er det en som roper at vi kan ligge utenpå båten deres – det er tydeligvis ikke vanlig å bare legge seg til som man gjør i Skandinavia – og han forteller også gladelig om veien vi bør ta videre. På terrassen utenfor «Yachtklubben» sitter folk i ettermiddagssolen, så vi må jo også ta et glass når vi går for å betale!

Neste morgen blir det en lang og varm tur på beina for å kjøpe skikkelige kart, for hele Nederland er det enormt med elver og kanaler på kryss og tvers, så her gjelder det å følge med og seile riktig. Vi unner oss også en bydag og tar buss inn til gamle Arnhem som har staselige bygninger, gågater, fine butikker og en stor Riviera Maison-butikk med koselig café og uteservering i dype kurvstoler. Fint sted å nyte dagens kaffe med litt ved siden av.

Naboen hadde rådet oss til å ta en roligere og mindre kanal enn vi hadde planlagt, før vi starter på den siste etappen – den store Amsterdam-Rijnkanalen – og det angrer vi ikke på. Imidlertid må vi også idag gjøre flere forsøk på dyp nok havn for natten, men finner til slutt en hyggelig marina drevet av en liten båtforening. Der blir vi ønsket velkommen, de hjelper med fortøyningen og anbefaler en hyggelig restaurant i den koselige byen Vreesvijk – ved siden av en gammel sluse og med utsikt mot kanalen. Når vi kommer tilbake til klubbhuset etter en nydelig biff-middag sitter flere og hygger seg i sommerkvelden, og de insisterer at vi må sett oss og ta et glass vin med dem. Nok en fin kveld med nye «venner».

 

Siste kanal og gjensyn med Amsterdam

Før vi starter på siste kanal må vi gjennom en stor sluse som tar lang tid med mye stress og trengsel. Det er mange store fraktbåter som skal begge veier og tilslutt får vi beskjed om å gå inn etter to store prammer. Den bakerste lager imidlertid så mye hvirvler bak seg at båten vår kommer helt ut av kontroll og vi braser sidelengs inn i sluseveggen. Akkurat der vi treffer er det en åpning hvor en fender smetter inn og skroget dundrer i veggen. Heldigvis blir det ikke mye skade, det kunne vært verre! Amsterdam-Rijnkanalen er 48 km og går nesten snorrett til Amsterdam, mesteparten kantet av digre trær – det er som å seile i en diger allé. Vi ankommer Amsterdam ved 13-tiden og opplever selv så tidlig på dagen et race med andre seilbåter for å finne plass for natten. Vi har flaks og får en super plass i den trange Sixhaven Marina hvor vi lå for et år siden. Dette er det første sted vi kommer tilbake til etter årets tur rundt den Iberiske halvøy. Ringen er sluttet!

 

 

Fra motorbåt til S/Y Viking Crusader

De siste dagene har heldigvis vært litt kjøligere for den brennende heten er slitsom. Etter en kortere båttur og to store sluser kommer vi neste dag til Ijsselmeer og Flevo Marina der masten venter på oss. Det første på programmet er å få båten opp og sjekke skaden etter grunnstøtingen i den franske kanalen. Det ser heldigvis ikke så galt ut – kjølen har blitt skrapet opp, men ikke skadet, mens roret er blitt ganske oppfliset nederst. Dette kunne ha vært mye verre! Vi bestemmer oss for å få det reparert i Sverige på vei hjemover. Etter få dager har Viking Crusader igjen fått på mast og seil, båten blitt ryddet, fått litt ekstra pleie og vi kan igjen bruke vinden som drivkraft. Vi stopper også noen dager i pittoreske Hindeloopen i Ijsselmeer før vi passerer siste sluse og får saltvann under kjølen igjen. Nå er det bare kjente områder på vei hjem – Nederland, Tyskland, Kielerkanalen og det «Syd-Fynske Øhav» i Danmark før vi er som hjemme på svenskekysten. Det er tydelig vi har passert ferietid for nå er det blitt kjøligere, mer regn og nesten tomt i havnene – kanskje ikke så rart for vi er kommet til september!

 

Dramatikk i Atlanteren

Da vi seilte sydover for et år siden traff vi svenske Camilla og Bobby flere ganger underveis, hadde mye hygge sammen og vi hadde lovet å ta kontakt når vi kom til deres hjemmehavn i Långedrag ved Gøteborg. Sist vi så dem dro de over Biscaya for videre å ta turen over til Karibien. Vi hadde fulgt dem ganske lenge på deres hjemmeside, men ikke de siste månedene. Vi får helt sjokk når vi nå får vite at deres båt Otilia nå ligger på Atlanterhavets bunn! Vi inviterer til middag ombord, men Camilla er dessverre opptatt med bryllup i familien. Det blir istedet en hyggelig kveld med bare Bobby som forteller deres dramatiske og triste historie: De dro fra St.Martin i begynnelsen av mai og hadde en venn med ombord. Etter 4 dagers seilas oppdager de at det var vann over gulvplatene og kjølen beveget seg fra side til side. De pumpet, men vann fortsatte å komme inn. Store bølger og ruskete sjø gjorde at det var mye bevegelse i båten, det ville være et par uker medvinds til Azorene og uaktuelt å snu for å seile mot vinden tilbake. Med den bevegelsen det var i kjølen allerede var det egentlig bare et spørsmål når den ville løsne helt og båten ville gå rundt, da kunne lett noen omkomme. Heldigvis hadde de satelittelefon med rikelig taletid så de kontaktet redningssentralen i Gøteborg som koplet dem videre til US Coastguard. Et stykke unna fantes det et lasteskip som kunne være hos dem om 8 timer. I rådslagning med redningssentralen valgte de å forlate Otilia og senke båten. Mens et fly fra US Coastguard sirklet over dem kom de seg trygt ombord i lasteskipet og den filippinske besetningen var utrolig hyggelige og hjelpsomme så det endte på en måte bra. De mistet alt, men ble selv reddet. Uansett er en slik opplevelse kjempe trist og en utrolig ugrei slutt på en ellers fantastisk fin tur. Camilla og Bobby har heldigvis ikke mistet lysten til å seile videre!

 

Friskmelding og 4-årsdag

I Marstrand treffer vi deretter vår gode venn Anders som er alene noen dager på sommerstedet og vi får enda en trivelig kveld når han takker ja til middag ombord hos oss. Neste stopp er Tjörns Yachtservice ved Stenungsund for å få reparert ror og litt på kjølen, men ikke minst få en spesialists øyne om eventuelle sprekker ved innfestningen av kjølen. De kan til vår store glede konstatere at Viking Crusader er helt uten andre skader enn det mer kosmetiske vi har registrert tidligere. Utrolig lettelse! Båten blir stående på land et par uker mens vi bl.a. tar en tur til Oslo for å feire Madelens 4-års dag. Vi får også noen hyggelige kvelder med flere vi ble kjent med hos Sweden Yachts de fire gangene vi kjøpte båt hos dem – noen har blitt gode venner. Den 1.oktober overtar vi igjen leiligheten på Vinderen som er blitt tatt godt vare på av vår franske leieboer, heldigvis!

 

Epilog

Dette har for oss vært fantastiske fine 15 måneder og svært annerledes enn de tidligere tre seilturene vi har vært på. Spesielt satt vi pris på de 5 månedene i Cartagena med det svært så spanske bylivet, museene og kulturen og den fascinerende påskefeiringen. Vi ble også litt bergtatt av Camargue-området i Frankrike med ville vesten, cowboyer, hester, okser, tyrefektning og rosa flamingoer. Ganske uventet! Vi har heller ikke tall på alle store og små kirker vi har besøkt underveis – mange uendelig gamle. Der har sett hvordan arkitektur, kultur og historie de fleste steder er blitt tatt godt vare på, men men vi har også gjort oss tanker om hvordan mennesker har slitt og forsaket mye for å bygge kirkene og hvor mye rikdom og prestisje som er samlet der. Videre har vi blitt fan av viner vi ikke før hadde stor kunnskap om. Det blir noe helt annet å drikke Côtes du Rhône i egen båt i Rhône-dalen og se utover markene vinen kommer fra enn bare å gå på polet hjemme. Kanskje det var bra vi ikke tok «Champagne-kanalen», da hadde vi kanskje blitt hektet på svært så dyre dråper! Vi har også erfart hvor viktig spindelvevnettet av elver og kanaler har vært og fremdeles er i Europa. Selv om det ble både endel stress og slitsomt for oss hadde vi en utrolig fin, minnerik og interessant reise gjennom Europa.