Nord-Spania

SANTANDER SKUFFER IKKE

Vi ankommer Santander kl 16 neste dag som beregnet. Dette er byen hvor vår sønn Marius studerte i 4 år, så vi har vært her flere ganger før og som på forrige seiltur må vi ligge i marinaen et stykke utenfor byen. Den litt dårlige beliggenheten tar de igjen på service. Jeg skal vaske klær og havnevakten henter meg med en slags golf-bil ved brygga vår, kjører meg til vaskemaskinen og når jeg skal hente det ferdigtørkede tøyet ligger det pent brettet.

Lørdag er en fin dag å dra til byen på så det blir taxi inn neste kveld. Santander er like flott og hyggelig som før og fordi det er sommer og varmt er alle ute – unge, gamle, barn. Ved promenadegaten langs sjøen er det fullt på uteserveringene av den eldre garde som sitter med et glass vin og studerer alle som rusler forbi i sommerkvelden. Her er det mye grått hår, frisørstive frisyrer, terylenebukser, pene drakter og sommerkjoler som har sett mange somre. Vi foretrekker å gå lenger inn i byen hvor det er mere liv – jenter i korte skjørt og bare rygger. Småbarna leker på plassen mellom kirken og baren mens foreldrene tar en øl. På baren El Ventalador er det stappfullt og god stemning.

Klokken nærmer seg 22.00 og det er på tide å spise middag, en helt normal spisetid her! Vi har heldigvis bestilt bord på Mezon Goya, hvor vi har spist flere ganger før, for her har de en av de beste biffene vi noen gang har spist. Vi blir heller ikke skuffet idag, kniven bare sklir gjennom kjøttet, tilbehøret er meget enkelt og smaken er himmelsk! Som så mange spanske restauranter har de også her en lang disk hvor folk sitter på høye krakker eller står og prater mens det spises tapas og drikkes vin. Det er uvant for oss å se hele familien med stort og smått på barbesøk til langt på natt. Vi går videre til et annet favorittsted med skinker i taket og god stemning. Ved 1-tiden syder det av liv rundt barene, men vi gir oss og tar taxi tilbake.

Et par dager etter bærer det videre. Havnevakten kommer til båten kvelden før med helt fersk værvarsel printet på engelsk, det er service! Forrige gang vi seilte fra Santander til Gijòn var det flott vær, men alt for mye vind – det bokstavelig talt fosset avgårde. Skipperen frydet seg og jeg var heller betenkt! Nå opplever vi det motsatte været, det er så vindstille at vi ikke engang tar opp seilet og det er tåkeskyer over land. Det blir ikke mye glede i å se de flotte Europa-fjellene badet i tåkedis og toppene bare som diffuse konturer. Etter nok en litt lang dag på sjøen er vi inne kl 23.00 og legger oss i en havn i et industriområde et stykke fra byen. Her sover vi godt og meget rimelig, men flytter neste dag til marinaen ved den koselige gamle bydelen i Gijòn hvor det koster mer enn 3 ganger så mye og synes det er vel verd det!

 

HUMMEREN SOM FORSVANT OG ROMERSK BADEHUS

Vi vil ut å spise igjen og blir anbefalt en meget bra restaurant som har skalldyr. Den er smekk full, men vi får heldigvis det siste bordet og bestiller hummer med ris som det står i den engelske menyen vi fikk. Det koster €26 pr pers så vi ser for oss en god hummermiddag med ris ved siden av. Etter en forrett og en times ventetid kommer hovedretten – et stort fat som ser ut som paella – men hvor er hummeren? Det er ris til minst 4 sultne personer, vi gjenkjenner litt tomat og løk og ser forsåvidt biter av hummerskall, men det meste av det lille kjøttet er kokt inn i mengden av ris! Vi spiser litt, drikker god vin og klager på maten….og så til den prisen, da! Menyen sier hummer med ris, ikke ris med hummer! En liten diskusjon på kjøkkenet, de ser poenget og stryker middagen på regningen. Vi er fremdeles litt sultne, men veien er ikke lang til en tapasrestaurant hvor vi bestiller en stor tallerken god spansk skinke og litt mer vin! Så blir vi mette idag også! Lærdom: heretter skal vi ha menyen på spansk, da er man ikke prisgitt dårlige oversettelser!

Det ser ut som alle spanske byer har en Plaza Major med rådhus på ene siden, så også denne. Det er et sus av gamle tider når vi tar en kaffe under en av buegangene langs plassen. Når det begynner å regne kan vi like godt spise lunsj også. Jeg har underveis på vår vei gjort en liten ukorrekt observasjon: hvis det er ventet regn har spanjoler alltid med paraply, engelskmenn har regnjakker eller sportsjakker med hette og franskmenn blir våte! Vi har paraplyer med og like ved ligger det et spennende lite museum; for ca 20 år siden gravde arkeologene frem restene av romerske badehus fra 1. århundre i den gamle bydelen og man kan se hvordan rom og bassenger ble varmet opp via et fantastisk system under gulvet. Her var det omkledningsrom, kalde rom, bassengrom, rom for fysisk trening (trimrom allerede den gang!) og sauna. Flere steder ser vi flotte, bevarte veggmalerier. Hele museet ligger under bakkeplan, alt er der man fant det og oppå museumstaket er det en liten park. Badene var for alle, inkludert slavene, først og fremst for å styrke kroppen, men det var også sosialt møtested; her ble det tatt politiske beslutninger og det var viktig sted for kulturell formidling.

Vi fortsetter langs nordkysten av Spania og ser at man også her har fortsatt utbygging av vindpropeller – halve Europa ser egentlig ut som en nålepute. Det er fint og klart vær og vi seiler ikke langt fra land så vi ser godt landskapet vi passerer – grønne åser og bratte fjell som stuper rett ned i sjøen – vasket av sjøene gjennom tusner av år. Vi tar passe dagsetapper og besøker et par småbyer som ikke er svært spennende selv om det både er trange gater, gamle kirker og torv. Jeg blir da spesielt overrasker over å finne en super klesbutikk blant enkle «hverdags-butikker». Her er det rålekre dameklær i 4 etasjer, det meste kun et av hvert plagg. Det er mye jeg har lyst på, men må bare innse at den tøffe vinterjakken i vinduet med fargerike mønstre og ulveskinn til kr 10.000 eller enkel deilig V-genser til 2000 ikke blir med ombord! Det blir en tur i matbutikken for å kjøpe supergod spansk skinke, patè og vin istedet, så setter vi oss i solen i cocpiten og nyter en tidlig kveld.

 

GJENSYN MED NORSKE OG SVENSKE SEILVENNER

Siste etappen rundt Biscaya langs nordsiden av Spania seiles i sol og god sikt ikke langt fra land. Vi kan for en gangs skyld nyte landskapet vi passerer – grønne åser, bratte fjell rett ned i sjøen – vasket av havet gjennom tusener av år. Små byer er det hele veien, en klynge med hus i en liten dal ned mot sjøen. Vi ankommer La Coruña tidlig ettermiddag, legger oss i den innerste havnen med den flotte byen rett innenfor, og går for å sjekke inn. Den første vi møter på brygga er svenske Jøran fra båten Ellen som vi traff for første gang på samme sted for nøyaktig 7 år siden! Da som nå er han på vei til Karibien, forrige gang traff vi ham og kona flere ganger underveis, nå er det foreløpig en gjeng kompiser ombord og de kom inn rett fra England to timer tidligere.

Det er lørdag og strålende sol så baren rett over marinaen er full. Dette er ikke byen man loffer iland med slitte shorts og oljeflekker på trøyen, men det tar ikke lang tid før vi også sitter der nyvasket med iskald hvitvin i glasset og skuer ut over innseilingen. Før bunnen er nådd ser vi imidlertid en annen kjent båt komme inn – Olivia fra Nesøya med Jannicke og Arve ombord. De startet årets langtur med sin Bestwear 50 fra Nederland i sommer, men vi har kun såvidt sett dem i Gijòn så etter å ha tatt imot trossene blir de invitert på «ankerdram» hos oss – den sterke blir imidlertid byttet ut med leskende hvitvin!

Etter den dårlige hummer-opplevelsen i Gijòn har vi gledet oss stort til de enkle, men gode restaurantene i bakgatene i La Coruña med bugnende skalldyrfat og blir heldigvis ikke skuffet. Hummeren er ikke på fatet, men masse annet snadder med skall og skjell! En varm lørdagskveld er alle ute og byen, barer og restauranter myldrer til langt på natt.

 

FANGENE I BORGEN

Søndag en en fin museumsdag! Like ved marinaen ligger en liten borg fra 1500-tallet – Castelo de San Antón – bygget for å beskytte havnen. Fra 1600-tallet ble den imidlertid brukt som fengsel for alminnelige kriminelle og politiske fanger pluss mange prominente personer som falt i unåde og havnet her. De siste ufrivillige gjestene i borgens fangehull kom hit i Franco’s diktatortid. Her vises også nå funn fra området som er opptil 4500 år gamle og vi er fascinert over de tynne keramikkbollene man laget allerede for så lenge siden. Her finner vi flotte gjenstander fra jern-og bronsealder samt, som mange andre steder, spor fra romertiden.

Så er det klesvaskedag! Mange lurer på hvordan man får dagene til å gå når man har så lenge fri, men dette livet er egentlig bare en annen måte å ha hverdager på. Klesvask kommer man ikke unna i «paradis» heller og man kan gjøre det for hånd – tidkrevende og kjedelig – men heldigvis fins det vaskemaskiner i marinaene. Litt variasjon på kvaliteten er det, men pytt! I denne havnen tar en vask hele 2,5 time og da blir det i alle fall rent! For 7 år siden var alle oppgitt over tørketrommelen som aldri ble ferdig og sannelig er den like dårlig nå! Pga litt høy luftfuktighet for å tørke ting ombord, og sengetøy som må på ikveld, må jeg tilslutt sitte ved siden av tørketrommelen og trykke på startknapp hvert 3. minutt – og så forsvant 7 timer av denne dagen! Godt jeg har selskap av Harry Hole og en god krimhistorie! Rekker akkurat å ordne opp før vi går ut og spiser deilig fisk med Jannicke og Arve – nok en hyggelig kveld!

 

ULLSTILONGS PÅ ATLANTERHAVSKYSTEN

Etter enda en dags motorseiling i skvulpesjø og et storseil som deiser fra side til side ankommer vi beskjedne Camariñas. Byen er kjent for sine kniplingsarbeider – en tradisjon som holdes godt i hevd. Fiskeflåten ser ut til å ha økt siden sist vi var her, bankene er like mange og det er litt flere små restauranter! Middagen blir idag tapas på «Yachtklubben» – et nesten stusselig sted med hvite plaststoler og grelt neonlys i taket – ikke helt flatterende for oss som ikke har fløyelshud lenger! Imidlertid er maten desto bedre og det er et populært sted for både lokale, ferierende spanjoler og noen få seilere. Vi får både «pimientos de padron» (små, grønne, friterte pepper/paprika) og små friterte blekksprut – alt i meget romslige mengder og svært godt – så vi forstår populariteten.

I prinsippet skal det fremdeles være sommer på disse breddegrader i begynnelsen av september, men det er kun 16ºC inne i båten på morgenen når vi drar videre. Ullstilongsen har faktisk vært flittig brukt underveis siden vi dro hjemmefra selv om vi også har hatt varme dager. Den glovarme sommeren har ikke helt nådd denne kysten i sommer, men når solen står på blir det imidlertid fin temperatur.

Når vi nå kommer til Muros blir vi glade når vi finner en flott, ny marina. Den gamle byen har alltid vært en liten perle, men har ikke tidligere hatt marina for gjestebåter. Nå blir vi møtt av en havnemester som tar sin oppgave meget alvorlig og får alle til å føle seg velkomne, pluss går helt av skaftet for å være den greieste havnemester på hele kysten! Papirarbeidet i alle spanske (og senere portugisiske) havner er omstendelig og tidkrevende, her tar det imidlertid enda lenger tid! Det litt slitne og gammeldagse kontoret er havnemesterens scene og hans show når båtpapirer, forsikring og pass skal sjekkes og føres inn i de samme skjema som i alle andre havner! Hva med data-alderen og litt samkjøring? Han insisterer også på at båten er under 12 meter – vi er klart mer enn det! – og sparer oss for mange euro.

GAMLE FAVORITTER OG KYSS PÅ HVERT KINN

I Nord-Spania har vi alltid tidligere fått romslige porsjoner tapas, oliven eller nøtter når vi har bestilt drikke, men i disse dager ser det ut som mange har spart inn litt på denne hyggelige skikken. I Muros derimot er de mer enn rause. Vi stopper på en liten, trivelig cafè og bestiller to kaffe à kr 10, og på bordet dukker det opp både god potet-tortilla og en liten skål til hver med kyllingvinge, brød og pommes frites – helt gratis! Vi blir så fornøyde at vi kommer tilbake for lunsj samme sted og koser oss med mase friterte små blekkspruter + ny runde med god gratis tapas! Byen, som også er kjent for sine gamle bueganger, er like koselig som tidligere, mye gammelt er restaurert og velholdt – hus som kan dateres tilbake til 1300-tallet.

Når jeg neste morgen går for å betale for andre natten i Muros sier havnesjefen at et kyss på hvert kinn og et ønske om god reise videre får holde! Mon tro om Ståle hadde fått det like billig? Det er blikk stille og motordag på vei til Baiona, så jeg baker rosin-og kanelboller som smaker svært godt. Vel fremme legger vi oss for 4. gang i yachtklubbens marina – inntil den gamle bymuren. Det er søndag og kl 16 er klubben fremdeles full av litt mondene spanjoler som inntar lang søndagslunsj. For noen år siden sponset Yate Club de Baiona en Americas Cup båt – verdens mest prestisjefylte regatta som ble arrangert første gang for over 100 år siden – så her er det nok endel rikinger som holder til! Vi nøyer oss med en kaffe før vi går for å se at alt er som før. Mange av husene har jo stått her noen hundre år, men man vet jo aldri! Vårt «stam-tapas-sted» Jaqueyvi ligger som det gjorde for 31 år siden da vi ble kjent med eieren Jesus. Han har nå imidlertid pensjonert seg og en av hans tre døtre driver stedet nå. Angelica var bare 6 år da familien var med oss på båttur for 21 år siden, men hun husker godt bilder de har av oss fra den turen og hun husket godt kaninen som vi hadde ombord. På kvelden er stedet smekkfullt, men vi får bord og koser oss med nydelig skinke som så mange ganger tidligere.

Da vi var avgårde de to første gangene var data ukjent og telefon noe man til nød ringte fra, men nå har man hele verden med seg og kommuniserer overalt. Den 11.september er det stortingsvalg hjemme (vi stemte jo i Den Haag) og i Baiona funker wifi’en sjeldent bra, så vi følger med når Arbeiderpartiet går på en smell og Regjeringen fortsetter nye 4 år.

 

BÅTBYGGEREN ALFREDO LAGOS

For 31 år siden ble vi kjent med Alfredo Lagos da vi tok båten på land og hans firma ordnet alt vi trengte hjelp til. Han har i alle år hatt båtverft og bygget flotte klassiske seilbåter i tre, men gjorde også endel reparasjons arbeider – hans to sønner har nå tatt over driften. Han har gjennom årene arrangert regattaer fra England til Baiona, er æresmedlem i flere fornemme seilklubber, men har allikevel tatt seg tid til hvert år å sende oss håndskrevne julekort. Vi har møtt ham hver gang vi har vært her, men nå er han 91 år så vi er spent på hvor oppegående han er. Det er derfor meget hyggelig når vi møtes på Yachtklubben sammen med eldste sønn og vi ser at han etter alderen er i grei form, er skarp som alltid og husker det meste, så vi har en riktig hyggelig prat over et lite glass på terrassen. Alfredo har med en bærepose full av frukt fra haven sin – en frukt vi aldri hverken har hørt om eller sett før. Feijoa er grønn, form og størrelse som en liten kiwi, men mye fastere enn denne, deles i to og spises med skje og smaker helt nydelig som markjordbær/ananas pluss et hint av noe eksotisk. Dette er en ny favoritt hvis vi noen gang får tak i den.