Nord- og vestspania

Opplevelsene hoper seg opp – og i Santander trives vi like godt som tidligere – stedet der de klipper trærne på hovedgatene før bladene faller for at det ikke skal bøsse i gatene! Her er man ute på stedets ”Karl Johan” som ligger langs sjøsiden med flotte, gamle hus og uteserveringer og i de sjarmerende bakgatene til langt på natt.

Señorer i terylenbukser (ikke en jeans å se på folk over 40!) og flotte, velstelte, små fruer rusler i en varm sommerkveld, tar et glass og tapas og nyter livet. Dette ser ut som bedre alternativ enn gamlehjemmene hjemme!

Vi spiser ”verdens beste” biff mellom tønner og vinflasker og  rusler videre til neste sted hvor skinkene henger tett i taket. Stemningen øker for alle. Vi har ikke helt fått inn spanjolenes spise/sove-rytme helt – vi var første middagsgjestene kl 22.00! – så vi gir oss mens gater og barer er fulle av liv. Neste dag prøver vi den spanske varianten med stor lunsj og spiser ved vår litt dyre marina til en vanvittig rimelig pris – litt spennende og lokalt, men god mat til kr 80 for 3 retter, ½ flaske vin, brød og vann pr. pers. – dette er jo fantastisk for både mave og lommebok!

Bare den gode karamellpuddingen hadde vel kostet 50-60,- i Norge! Og så blir man trett etterpå og må sove siesta – og det er lenge til man blir sulten igjen! Ikke rart at de spiser middag sent!

Vi seiler videre før solen er kommet opp, værvarslene er bra – endelig litt seiling med passe vind skrått bakfra – bris opp mot liten kuling er ikke noe for folk som har vært i uvær før. Mens vi beundrer fjellkjeden Picos de Europa som følger oss langt bortover og bare 3 mil fra kysten – spektakulære med raggete topper på over 2600m som blåsjatteres i morgendisen –  har vindgudene helt andre planer for oss. Vinden kommer i stedet rett bakfra og øker snart til sterk kuling – litt mindre enn liten storm! Bølgene bygger seg opp, det fråder rundt oss.

Vi legger etter hvert inn 2. rev i storseilet og tar inn forseilet – det går unna så det fosser allikevel. Vi surfer så hele båten skjelver, skipperen som står til rors jubler og jeg holder med fast – vi logger flere ganger over 15 knop (mer enn dobbelt av normalt god fart!). Bak oss ser vi stadig store vegger av bølger, noen bryter, men det er mer spennende enn farlig. Når jeg står til rors ser jeg dypet foran meg som fra toppen av en skibakke, men når jeg kommer dit er det borte! For første gang på turen inspireres kokka kun til å servere knekkebrød med kjappe osteskiver! Ved mottakelsen i Gijon står havnevakten med store øyne – vi er den eneste båten ut eller inn av havnen i dag! ”Tøft?”, spør han – ”Fantastisk seiling”, svarer skipperen!

Her er vi kommet til en bra marina som ligger hyggelig til, men det er meget romslig – kun 5-6 gjestende båter. Vi skulle ha kommet inn sent, men har spart inn flere timer – det betyr skikkelig ankerdram og middag på byen. Her fnyser de av fjonge Santander med vin og gin/tonic! Her er det sider som gjelder. Første kvelden får det holde med deilig calamare, kjempereker og hvitvin etter all sjøgangen, men neste kveld bare må vi smake nasjonaldrikken i Asturias – her er sideren uten kullsyre og for å få litt futt i glasset helles den ned i glasset i en tynn stråle fra ca 1,5m høyde. Man fyller bare litt og det må drikkes med det samme.

Det drikkes til alt og av alle! Vi synes det smaker leskende, kanskje litt gjær, men det er nesten en fornærmelse å nevne det – vondt i hodet får man så visst ikke! Vi er i baren i den hyggelige sideriaen (=et sted man serverer sider)/ restauranten vi var i går og kommer i snakk med eieren Miguel og en annen gjest som setter oss inn i siderens mysterier. De snakker bare spansk og det gjør ikke vi, men duverden så mye man kan få sagt og forstått allikevel med litt av dette innabords, litt god tapas, noen spanske ord og fingerspråk. Skikkelig artig!

Kl. 03.37 og endelig leggetid! Og jeg forstår fremdeles ikke hvordan kun en smak av sider kan bli til en helkveld  og en lunsj-invitasjon til neste dag ! Hvordan ble de 4 flaskene vi to bare ”smakte” til så mange fler?  Men Miguel spanderte både drikke og litt ved siden mens ”samtalen” løp. Og vi som skulle ut å seile! Vi drøyer den imidlertid i dag, tar en rolig dag og gjør fornuftige ting!  Jobber faktisk mye med å få sendt mail inkl. bilder til dere alle, men noe i systemet stopper bilder å komme med, skal jobbe med saken! Aldri så galt…osv! Vi får i alle fall vært med å sette spor i Guinness rekordbok når 7500 møtes på stranden, får hver sin flaske og glass og samtidig skal helle sider fra stor høyde ned i glasset. Dette er en vanskelig kunst – så det er bra alt sølet renner i sanden, men rekord blir det!

Etter en motordag med blikkstille sjø kommer vi til Ribadeo – her møter vi noe så sjeldent som en riktig langturseiler med japansk flagg. Den hyggelige skipperen seiler alene og har vært rundt i 3 år allerede og skal ”overvintre” i Frankrike. Både denne lille byen og neste stopp Viveiro er enda to steder med gamle, hyggelige bysentrum og havner som har blitt modernisert og fått kraftig ansiksløftning de siste årene. I neste havn må vi fylle diesel og Ståle blir kjørt til en bensinstasjon med kanner av den behjelpelige havnevakten. Idet han har satt heverten i gang på båten blir han i tvil om det virkelig er diesel pga uvanlig farge og lukt. Han bråstopper fyllingen så dieselen spruter overalt. Vi lukter, kjenner, smaker og sammenligner med en ekstrakanne vi har – heldigvis er det riktig! Det har vært så få utenlandske båter i havnene bortover kysten, men vi har blir kjent med et par engelske som skal til Middelhavet og blir invitert på en velfortjent drink og seilprat – fremdeles luktende av diesel.

Så kommer vi til La Coruña som var vårt landfall på det europeiske kontinent to ganger før og vi tenker på alt det fantastiske vi har opplevd underveis denne gangen som vi gikk glipp av tidligere. Byen er en storby med et gammelt ”uberørt” sentrum. Det er store forandringer med en del nybebyggelse, og den slitne marinaen vi har ligget i før er nå blitt stor, ny og nesten for moderne. Den ligger imidlertid utenfor bykjernen så vi velger heller marinaen like ved gamlebyen i La Coruña (t.o.m. med gratis og godt fungerende wifi!) Herfra kan vi lett smette inn på cafè for kaffe eller vin, jamoneriaer med taket fylt av nydelige spekeskinker, men ikke minst – sjømat i lange baner og store fat! Vi er glade vi ikke deler Norgeskjente Sputniks smak – ”Det eneste skalldyr jeg spiser er egg!!”

Når vi kommer inn i havnen blir vi møtt av svenske 29 fots ”Janita” som vi har vært bekymret for. De ”strandet”  i L’Aber Wrach i 2 uker, var mange dager i Camaret og kom heldigvis trygt over Biscaya på høytrykket som hadde stabilisert seg igjen. På kvelden blir det skandinavisk aften når 4 ”båter” – 2 svenske, 1 dansk og vår – går ut og fråtser i skjell og skalldyr i den gamle bydelen. Det smaker like godt som vi har drømt om i alle disse årene.

Gatene er like koselige å rusle i med de helt spesielle husene med glass-innbygde balkonger (hele veggen er fylt av smårutete, hvitmalte vinduer og opprinnelig bebodd av fiskere), spir og dekorasjoner på husene, mellom ”hundrevis” av små serveringssteder, fancy moteforretninger, stilige designbutikker og innimellom – undertøysforretninger hvor fargeløse truser, korsetter og BH’er av solid størrelse henger utstilt. På barene får vi nydelig rødvin til €1,50-1,80 pr. glass – da får vi som regel også servert en solid tapasrett ved siden av, kaffe koster €1 – priser som ikke gnager mye på budsjettet! Vi blir her i flere dager, det er så mye å få med seg. Det er mer enn 2 km strender midt i byen og vi har bra vær, men strandliv blir det nok av senere, det er byen La Coruña som frister mest, rusle rundt, finne små ”skatter” som en liten kirke fra 1400-tallet inneklemt mellom gamle hus eller det bare å være her!

Da vi kom hit i 1986 var dette vårt første møte med Nord-Spania og stedet virket imponerende med sin arkitektur og ivaretagelse av alt det gamle. På den store rådhusplassen – Plaza de Maria Pita etter byens heltinne på 1500-tallet – var det tidligere fullt av serveringssteder rundt det hele med bord og stoler og utsikt mot det fantastiske rådhuset.  Ikke all ”forbedring” er forskjønnende – at all uteservering nå er plassert i ryddige, små glasshus med tak er sikkert praktisk, med langt fra sjarmerende.

Når vi en dag sitter og ser ”på livet” tenker vi på hvordan de norske seilergutta i 1986 satt med en øl og kikket på damene! Opprømte fortalte de om flotte, langbente, veldreide og velkledde jenter som vrikket seg på høye hæler og med langt, mørkt hår nedover skuldrene. Og dådyrblikket, da!! Det er ikke rart det ble mange cafèbesøk! I dag ser vi de samme damene – elegante, velkledde, på høye hæler, men håret er kort, blikket gjemt bak designbriller, formene betydelig mer runde, bena kortere og de er 25 år eldre!

Helt siden vi kom til Frankrike har vi sett i hver eneste havn at fiske fra brygger og moloer må være den største hobbyen de har her. Hver kveld kommer folk, unge som gamle med fiskestenger og utstyr – noen steder får de fisk, andre ganger blekksprut el.l. Skal vi tidlig opp eller sent til sengs hører man livlig prat til lyse morgen.

På bryggen i Gijon trakk en fisker opp en diger blekksprut med armer på mer enn ½ meter rett ved båten vår, og mens vi spiser på en liten restaurant i La Coruña kommer en fyr inn med dagens fangst av fisk og chippirone (småblekkspruter). Det veies av innehaveren og fiskeren går ut med tre €20-sedler i lomma.

Det siste vi ser av denne byen er La Torre de Hércules som er det eneste romerske fyret fremdeles i bruk, bygget i det 1. århundre for å lede veien mot de engelske øyer, det er også verdens eldste i drift. På veien mot Camariñas blir det tett tåke, men med både kartplotter, radar og nesten ingen båter utpå er det uproblematisk. I tåkehavet får vi igjen besøk av 2 store delfiner som følger oss i 45 minutter og gjør så mye rart kloss i baugen at vi blir våte av spruten. Jeg prøver å ta bilde av de flotte hoppene og saltomortalene, men det funker dessverre dårlig i tåken. Idet vi kommer inn i Ria’en (bukten/fjorden) trekkes liksom et sceneteppe opp og der ligger den lille fiskelandsbyen Camariñas mellom grønne åser i solskinnet. Stedet er kjent for sine flotte kniplingsarbeider som også selges i fine forretninger i Santiago, og da vi var her i 1996 så vi kvinner i alle aldre med sine arbeider spent opp på en liten pute og et uttall pinnesneller hengende ned – klakk, klakk, klakk over hele byen! Vi la også merke til hvor fattigslig det var her, hvordan mange hus så slitne og falleferdige ut. De hadde akkurat fått ny marina – EU sto for nyinvesteringen. Denne gangen ser vi ingen kniplingsarbeidende, små sortkledde koner. De sitter nå stille på en benk, men en flott strandpromenade har de fått og 5 banker har sine filialer på rekke og rad. Dette er ikke noe imponerende sted, men et sted der man har jobbet og slitt og kanskje ikke hatt så mye å ta vare på. Vi synes det derfor er hyggelig å rusle i bakgatene og se at her har mange bygget nytt – ikke stort, men velstelt – mange små fiskebåter kommer inn, det er liv på seilskolen ved havna og de serverer nydelig, sprøstekt chippirone på en av de små spisestedene langs den rolige strandpromenaden.

Muros er neste stoppested – en liten, pittoresk by man gjerne har villet seile til, men uten havn og dårlige ankringsforhold seiler de fleste forbi. Vi blir overrasket over utbyggingen – større fiskerhavn, stort mottak og mye ny boligbebyggelse. Vi er heldige og finner plass noen timer i marinaen for fiskebåtene. Dette har vært sted for fiske i alle tider og de gamle steinhusene langs vannkanten er bygget med en buegang som ga skygge på sommeren når fiskerne kom inn med fangsten og ga ly om vinteren når det regnet og været sto på. Lenger inn i samme Ria ligger Portosin med en bra marina og en hyggelig yachtklubb, solnedgangen fra terrassen her var fantastisk sist vi var her. Forventningsfulle kan vi på nytt nyte solen som på sin vei ned sender lys som diamantdryss innover ria’en og forsvinner bak Muros ytterst i fjorden i et utrolig fargespill.

Det er meldt mye vind et par dager og det passer perfekt å la båten ligge i Portosin, leie bil, dra til Santiago de Campostello og overnatte. De hjelpsomme  jentene på yachtklubben anbefaler et bra hotell ved gamlebyen. Det er lørdag og byen er full av pilgrimer som har gått kortere eller lengre strekninger for å komme til det 3. viktigste sted for katolikker – den spektakulære katedralen med levningene etter apostelen Santiago. Vi får siste rom på hotellet – litt dyrere enn vi hadde tenkt, men atmosfæren i denne pousada’en som ligger i et utgammelt hus rett ved gamlebyen i Santiago og med et påbygg som et kloster med en stille, eventyrlig have gjør at det er verd hver krone!

Den gamle delen av Santiago er spekket med severdigheter – kirker, klostre, trange gater, plasser – denne byen overgår alt vi har sett til nå. Etter en meget god middag i en litt romantisk restauranthave vil vi ikke gi slipp på den fantastiske følelsen av å tusle rundt i gater slik man har gjort det i mange hundre år. Vi stikker innom et lite vinsted rett ved siden av katedralen – lavt under taket og helt fullt av feststemte – det er jo lørdag! Det er nesten som tatt ut av en Charles Dickens-roman når en krokrygget mann med ørnenese, føflekker og stor mage spør hva vi vil ha. Jo takk – to glass rødvin!!

Og opp i glassene helles det minste vi har sett (hallo, hva koster da vin i Spania?) og i tillegg den dårligste vin vi har fått på lenge. Vi klager og etter mye lukting og smaking får vi ny vin. Her har vi en vaskeekte kremmer foran oss som nesten på kirketrappen prøver å lure turistene – men han lurte ikke vikinger som oss! Vi tenker straks på noe om Jesus som kastet handelsfolk, farisere og tollere bort fra kirketrappen, men det ser nok ut til at det rundt kirken har blitt ”big business” – selv helt inn mot inngangen til katedralen selges suvenirer – noen fine i sølv, men svært mye minner om skrot med religiøst tilsnitt.

Søndag er kirkedag! Vi må nok innrømme at bortsett fra bryllup og begravelser har vi har vel ikke vært i kirke siden vi var på messe i katedralen her i Santiago for 14 år siden. Men det er noe spesielt med denne – noe stort, annerledes, fantastisk, gammelt, andektig – spesielt kl. 12-messen som er tilegnet pilgrimene.

Vi kommer tidlig, for her er det kø! Vi kaprer oss sitteplasser og får god tid til å bare sitte her og tenke. ”Silencio, por favor, silencio!” maner en munk stadig for at alle de hundreder som er her skal få føle roen mens man venter. Katedralen ble påbegynt i år 1075, høyalteret i sølv er fra 1600-tallet og rundt er det så mye gull og engler at man nesten kan bli religiøs. Vi tenker på alle som har gått sine mange mil for å få stempel i boka og kanskje en aksje til himmelen – burde ikke vi også få stempel for å ha kommet til Santiago etter å ha slitt oss i både motvind , strøm og sjø helt hit? Vi føler i alle fall vi har lov til å sitte stille på 5. benk og meditere!

Fulle av inntrykk fra Santiago er det kvelden for å reflektere over alt. Etter nok en praktfull og obligatorisk solnedgang på yachtklubben i Portosin overraskes vi over å ha den første riktig varme kvelden på lenge. Shorts og T-skjorte til midnatt, god vin og litt godt å spise, speilblank sjø og en varm gatebelysning langs kaien innerst i havnen som tryller de ellers ganske så kjedelige husene til noe vakkert og eksotisk.

Fylt av kultur og sanseinntrykk er vi virkelig i paradis! Når vi neste dag velger å dra til Islas Cies nord for Bayona har vi store forhåpninger om et par fantastiske døgn på anker. Tidligere har jeg sett stranden her på liste over verdens 10 beste strender pluss at andre seilere har beskrevet stedet som utrolig flott og som å være i Karibien, så våre forventninger er skyhøye. Den store opplevelsen uteblir! Til tross for en nesten blikkstille kveld og 15 andre seilbåter oppankret langs stranden får vi ikke noen følelse av Karibien – t.o.m. stranden i Mandal kan se flottere ut! Dette minner oss nok engang om at en opplevelse av steder ofte er avhengig av hva den enkelte virkelig ser, forventninger, stemninger, vær og mye tilfeldigheter. Noe treffer rett i hjertet – andre steder forstår men ikke at andre kan falle for. Noen ganger tar men seg tid til å se bakenfor fasaden og finner små skatter eller oppdagelser som andre ikke ser.

Vi våkner til en litt grå dag og drar videre til Bayona. På begge våre forrige seilturer ble dette stedet en av favorittene hvor vi også hadde lengst opphold –  mer enn 3 uker bare fordi vi likte oss. Vi skal ligge ved Yachtklubben som er både kjent og spesiell, de har vært storsponsere for flere Americas Cup-båter og mye annet. Med sin plassering rett nedenfor de gamle borgmurene – som ser akkurat slik ut som når barn tegner en borg – må denne ha en av verdens fineste beliggenheter. Her var det alltid liv og alle seilere har vært velkomne. Ikke få kvelder var det ”samlinger” til langt på natt med seilere fra mange nasjoner. Første gangen ble vi her meget gode venner med en spansk/hollansk familie vi holdt god kontakt med i mange år – traff dem også mye på siste turen vår i Karibien. Spanjoler setter stor pris på barn og Marius og Hilde var også velkomne da de var 6 og 8 år. De ble så ”varme i trøya” at da vi en dag syntes regningen var blitt større enn forventet var det bare de to luringene som hadde sittet og dinglet med bena på hver sin krakk, bestilt brus og snakket ”spansk” med bartenderen!

På vei inn mot byen ser vi den fantastiske muren rundt det som nå huser et flott parador og hvordan ting har forandret seg de siste 14 årene – enormt mye nybebyggelse er kommet til, bryggeanlegget ved Yachtklubben har blitt større og en svær, ny marina er kommet der det kun var få lokalbåter sist. Vi blir forsøkt praiet inn til denne, men vi vet hvor vi skal! Mange seilere tror de kommer til den kjente Yachtklubben og blir skuffet over de provisoriske forholdene hvor toaletter og dusjer holder til i containere uten ventilasjon og som fort kan komme opp i 50 grader, blir vi fortalt.

Dessverre har nok langturmiljøet på Yachtklubben måttet lide for denne deling av gjestende båter, vi finner ikke lenger den samme ”sjelen” som tidligere.

Den gamle bydelen i Bayona har imidlertid beholdt sjel og miljøet som vi fant både i -86 og -96. Vi finner straks vårt favorittsted i bakgatene, jamoneriaen Jaqueyvi. Her har de fremdeles bildene av en av de siste genuine langturseilerne på veggen, tyske Urts Müller Treu. Vi traff ham -86, han snakket bra norsk etter å ha jobbet på norske skip og hadde seilt sin norskbygde båt Jamoneriato flere ganger jorda rundt og var på vei på sin tredje. Vi traff ham faktisk også i -97 på Bequia i Karibien – en skikkelig artig fyr som hadde sydd sine dresser selv av seilstoff! På Jaqueyvi ble vi også godt kjent med eieren Jesus Gil og hans familie da vi var her sist. Vi ble tatt med overalt, vist ”halve” Galicia og invitert til lunsjer og overdådige middager, vi kvitterte ved å ta dem med på seiltur. Det var jo heller ikke et minus at deres eldste datter Maria – et år yngre enn Marius – var kjempesøt og snakket bra engelsk! Jesus har nå bygget et 4 stjerners talasso-hotell hvor Maria er direktør og det er meget hyggelig å treffes igjen, dessverre strekker ikke tiden til mer enn en lunsj denne gangen.

En dag på bryggen treffer vi en annen kjent – señor Alfredo Lagos. Han driver båtverftet  hans far startet i 1915, men med sine 84 år har han en hukommelse som vi kan misunne ham. ”Jeg gjorde arbeider på deres båt i 1986”, sier han! I 1996 traff vi ham også og Marius var ute og seilte med en av hans sønner. De senere årene har han arrangert en stor regatta og har sendt oss håndskrevet julekort hvert år for å få oss med på denne. Nå inviterer han oss med på biltur opp på fjellet ovenfor Bayona hvor villhestene løper rundt og man har en fantastisk utsikt over byen, borgen, Islas Cies og langt videre. Etterpå må vi hjem til ham og se på hans 160 år gamle hus – det ligger høyt opp fra byen i en riktig ”Edens Have” med trær bugnende av epler, pærer, kiwi, fiken og sitroner. Fargerike gresskar ligger klare til høsting. Huset bygget tradisjonelt av stein er helt utrolig koselig med ”stue” nede i haven (med tak og 2 åpne vegger) hvor familien akkurat har vært samlet til søndagslunsj, en gammel brønn og et typisk galisisk stabbur av stein hvor man hadde bl.a. poteter – innimellom roser og blomstrende busker.

Bayona var det første stedet en av Columbus’ båter (Pinta) kom til etter ”oppdagelsen” av Amerika. Som vikinger synes vi han meget urettferdig har fått det meste av æren for dette funnet, han var faktisk 500 år for sent ute, for Eirik Raude og gutta hadde seilt til New Foundland og sannsynelig helt ned til Florida før. Historikeren Helge Ingstad m.fl. har gjort solide funn som viser dette og sammen med vikingenes beskrivelser av steder de kom til er det liten tvil om hvor det var. Kåre Prytz har skrevet boken ”Vestover før Columbus” hvor han har samlet mye kunnskap om dette. Vikingene slo seg ned og levde i disse områdene, men gjorde ikke så mye oppstyr om det! De kunne også navigere etter stjerner, hadde et enkelt slags kompass og visste også hvilken breddegrad de var på. De laget kart hvor deler av den Nord-Amerikanske kysten er tegnet inn og disse kartene var det senere Vatikanet som passet på som statshemmeligheter. Da ”luringen” Columbus skulle oppdage nye land vestover var han hos pave Urban i Roma og hentet kart, han visste derfor at det var land på den andre siden.

På en 2 mils sykkeltur til den andre siden av bukten på en flott sykkelvei gjennom et variert landskap får vi også se den romerske broen over elven Miñor, bygget med en slik ingeniørkunst at den har stått mot vær, flom og tidevann siden 1200-tallet. Midt på broen er det en statue av seilernes skytshelgen St.Telmo.

Vi har også endelig fått tilsendt ”Mastervolten” som har vært på reise med posten fra land til land for å nå oss! Etter litt hodebry og flere telefoner er den nå heldigvis på plass og fungerer! Den nye wifi-antennen kom, men det er fremdeles problemer selv etter lange telefoner, mailer og hjelp fra profesjonelle fra Vigo o.s.v.– men vi gir oss ikke!! Uten å ha løst problemet forlater vi fastlands-Spania 23. september og det siste vi ser av Bayona er den enorme statuen av Virgen de la Roca som synes langt til havs. Hun står der og ser utover og passer på at alle sjøfolk skal komme trygt i havn – det er godt å ha med seg videre!