I begynnelsen av mars får vi meget hyggelig besøk igjen av Hilde og Marius. Været i julen da de var her forrige gang var ikke mye å skryte av med både mye regn og vind, men denne gang får vi oppleve våre favoritter så paradisisk som vi husker dem fra tidligere turer. På Tobago Cays ligger vi nesten helt ut mot revet som beskytter området mot Atlanterhavets bølger, det er nesten vindstille og vi snorkler både ut mot revet og rundt i skilpaddereservatet ved en liten palmeøy ikke langt fra båten. I det krystallklare vannet svømmer vi med store skilpadder, rokker, doradoer og 
mye fargerik småfisk. En skilpadde følger vi rundt lenge – den svømmer rundt med 2 blindpassasjerer – to små hai ser ut til å trives på ryggen hans og følger alle skilpaddens bevegelse opp og ned. Vi kjøper levende hummer som kokes om bord og spises til middag og topper følelsen av paradis.
Vi drar også til Chatham Bay som med sin avslappede Robinson Crusoe-stil har blitt stedet hvor vi opplever Karibien slik det var før – uten hoteller og styr for å trekke turister. Skilpadder svømmer rundt båten, og når vi snorkler langs land ser vi fire hummere gjemme seg under en stein – et uvanlig syn! Vi velger kun å ta bilder av delikatessene med vanntett kamera og drar i stedet inn til hyggelige Jerry på ”Palm Leaf” som griller hummer til oss under en beksort himmel overdrysset av 1000-vis av stjerner.
St. Vincent har i alle år hatt et litt frynsete rykte med mye kriminalitet, og på ingen av de to forrige turene våre til Karibien var vi innom her. For noen uker siden var vi syd på øya for å hente besøkende i en bra havn og hadde bare gode opplevelser, men pga vær og vind vil vi nå prøve den lille bukta Cumberland Bay på vår vei nordover – det siste ankringsstedet før St.Lucia hvor Hilde, Marius og Kristin skal hjem fra. Dette blir nok en gledelig overraskelse. Vi legger til med bauanker utover og i hekken et langt tau bundet til et tre i land. Det er flere som vil hjelpe med fortøyning og alle er bare hyggelige. På en liten tur innover i dalen ser vi at det dyrkes mye forskjellig, men en del (både hus og trær) ble ødelagt i den siste orkanen som herjet øya for få år siden (det er orkansesong i sommer-høst halvåret). Vi føler dette som et riktig ”back-to-basic”-sted med få båter i bukten, hvor bl.a. båtfolk og lokale spiller volleyball mellom husene og vi spiser nydelig grillet fisk på et av de små spisestedene langs stranden. Neste dag blir det avskjed på St.Lucia – det har vært et trivelig besøk og spesielt fint å bli kjent med Kristin som Marius flytter sammen med i disse dager.
Hilde på skillepaddesafari i krystallklart vann.
Etter flere dager med overnatting både i stille bukter og en litt mer ”sivilisert” marina seiler vi til St. Pierre nordvest på Martinique. Byen her var et betydningsfullt sted på 16-1800-tallet etter at rike franskmenn flyttet hit og dyrket ”alt” i det frodige området. Byen ble kalt ”Lille Paris” – her var det mange flotte herskapshus og mye rikdom. I 1786 bygget man et flott teater med 800 sitteplasser – her var det opera, teater og mye mer – og man kom helt fra Europa for å opptre. Vi fasineres av ruinene av teateret som ble ødelagt i 1902 under et voldsomt vulkanutbrudd. Folk visste at det ville komme, men ingen ville flytte fra de flotte eiendommene sine og 30.000 mennesker ble mer eller mindre begravd i lavamassene – kun 2 i byen og området rundt overlevde. På et blunk ble flere århundreders storhet visket bort. I dag ser det fredelig ut, men byens storhet kom aldri tilbake.
Neste stopp for oss blir Domenica. De aller fleste velger å seile forbi denne øya fordi det blir mye ekstra inn-og utsjekking siden den ligger mellom 2 franske øyer. Som ventet er det få båter oppankret i bukta utenfor hovedstaden Roseau, men vi blir overrasket over å kunne kople oss opp på et uvanlig bra wifinett – t.o.m. helt gratis. Her ønsker de båtfolk velkommen! Dette er også et fint sted for å dra på sightseeing, så neste dag hentes vi ved båten og drar med minibuss sammen med 4 andre seilere og mr. Jones som guide og sjåfør. Øya er ufatterlig grønn og frodig og det ser ut til at alt mulig vokser her. Stadig stopper han og viser oss – grønt som for oss bare ser ut som ugress, men han plukker kaffe, kakao, kanel, vill ingefær og sitrongress og viser oss grapefrukt, muskat, ananas, papaya, avokado og mye mer – hver uke sendes lass med bananer til England. Bambus trives godt, vokser 2 ½ cm om dagen og brukes til mye. Veiene er stupbratte og vi forundres over at bilene klarer klatringen. Langt inne i regnskogen går vi til fossefall og vi bader i en kulp – det er som å sitte i boblebad i en forvokst have. Et sted er det fascinerende juv som ble brukt som lokasjon for ”Pirates of the Caribbean”. Et annet sted ser vi rykende og illeluktende svovelkilder – her kommer dampen fra jordens indre og vannet i bekken nedenfor er brennvarmt – det skal være riktig bra for hud-problemer, men det frister ikke!
En avslappet seilas.
Nord for Domanica ligger Guadelope og her får vi ordnet en del ting med båten – motoren skal få 2-års-sjekken hos Volvo Penta, varmeapparatet måtte repareres nå som kaldere dager er i sikte (det var bare en dum, løs ledning!), nye beskyttere må settes på seilet der det slites mot vantene og vi får en profesjonell riggsjekk. Med nye uker i åpen sjø og store sjanser for dårlig vær må man være sikre på at båten holder.
Vi har lenge hatt lyst til å besøke Cuba og Havanna før det igjen blir for store forandringer i landet, og i begynnelsen av april tar vi ”snarveien” dit med fly. Det er en ukentlig avgang fra Guadelope, så det blir en uke i et fascinerende og spennende land.
Vel tilbake i båten på Guadelope settes kursen mot Antigua for å oppleve riktig seiling – Antigua Classic Yacht Regatta med flotte klassiske båter bygget fra 1914 til i dag. Etter hva vi tror er god oppankring treffer vi svenske venner og går i land og spiser middag med dem. Det har vært en del regn de siste dagene, men nå tar det riktig av, lyner og tordner og plasker ned mens vi nyter god vin og mat. Plutselig kommer en norsk seiler heseblesende i jolla si og spør om våre venner har båten ”Victory Too”. Jo da! ”Den ligger nesten i fjæresteinene – en annen med jolle holder den så vidt unna”, forteller han. Vi suser alle tilbake for å redde båten deres, men på veien ut ser Ståle at vår båt heller ikke er der vi forlot den et par timer før. Heldigvis uten skader ankrer den svenske båten opp på nytt og deretter finner vi ”Viking Crusader” 50 meter nærmere land enn der vi forlot den. Båten hadde dregget mellom flere båter. Heldigvis hadde den ikke truffet noe på sin egenrådige ferd og stoppet i tide! Det er jo nærmest usannsynlig at dette skal skje samtidig for to skippere som sitter sammen og spiser. Dregging er heldigvis en sjelden foreteelse og det var ikke spesielt mye vind heller, men etter flere hundre år med oppankring og utslipp forstår vi at deler av bunnen nærmest er blitt som suppe!
I forbindelse med regattaen inviteres det til mye festivitas på kveldene, så det blir festing nok, men det er litt roligere enn Antigua Sailing Week som går uken etter og som trekker enda flere båter og folk. Det er en helt spesiell atmosfære i English Harbour med Nelson’s Dockyard og bygninger fra Lord Nelson var her med sin flåte på 1700-tallet. Den gang gikk alle rundt i de nå så godt restaurerte bygningene med klær som man gjorde i kjølige Europa – t.o.m. med strømper, snutehatter og skinnhansker. Det er formerlig så man kjenner svettelukten i veggene ettersom det å bade eller vaske seg ble ansett som usunt! Vi kan glede oss over både morgenbad rundt båten og å gå lettkledd i land!
Tidligere på turen vår, i havnen på St. Lucia traff vi et godt voksent amerikansk par som har seilt hele vinteren i Karibien de siste 20 årene og hatt båten sin på land der hvert sommerhalvår. De var sjokkert over hvor mye man tar seg betalt i disse dager – de fortalte at prisen for å ligge på land her har 3-dobblet seg på et år! De mente de fleste amerikanske langturseilere ikke lenger ville seile i Karibien, de ville heller til Bermuda eller til Cuba når landet en gang blir åpnet for amerikanere – det er blitt alt for dyrt her, mindre trivelig, for mye satsing på ”superyachts”, charterbåter og ukes-turister! Vi ser godt hva de mener og når vi kommer til English Harbour på Antigua og skal betale innsjekkingsavgift og utsjekkingsavgift, cruisingtillatelse, havneavgift (selv om vi kun ligger på eget anker), søppelavgift og ilandstigningsavgift – ja, da skjønner vi i alle fall hva de mener!
Etter mye folk, båter og fest er det deilig å finne en stille, men spektakulær uthavn noen dager før vi så drar til Jolly Harbour på vestsiden av Antigua. Her ligger vi ved brygge og skal bunkre mat, vann, diesel med mer og klargjøre både båt og mannskap før seilasen mot Azorene – en tur som sannsynligvis tar 14 dager eller mer. I havnen ligger også ”Harry Z” – en annen norsk båt som vi har vært sammen med flere ganger før og som skal samme veien – og har noen hyggelige kvelder med dem. Vi skjemmer oss selv bort de siste dagene med rumpunch og piña colada i solnedgangen, restaurantbesøk og god mat. Avreisen vår blir sansynligvis torsdag 28.april og været de neste dagene ser greit nok ut, men ikke optimalt. Vi kan få både mer vind enn ønskelig, motvind (som gir ubehagelig seilas over tid) og t.o.m. vindstille – ikke greit når vind er vår drivkraft, men også fin seiling i flere dager. Vi krysser fingrene og drar ikke av sted på en fredag – det bringer ulykke!! Er vi heldige og værgudene vil blir det 17.mai på Azorene!
Viking Crusader for anker i skumringen.