Karibien des. – feb. | Langturseilas

Det blir en skikkelig annerledes-jul i år. Dagene før julaften har det regnet, ja bøttet, ned. De lokale sier at regntiden har strukket seg mye lengre enn det pleier – hele værsituasjonen i år har vært uvanlig. Man vet jo at variasjoner vil det alltid være og i fjor var det lite regn og mindre vind hele vintersesongen. Heldigvis blir det en tørr og fin julefeiring på Bequia hvor ca 50 norske båten ligger oppankret. Julaften har vi laget og pyntet et lite tre om bord og etter kaffe, knask og julegaver (ingen risengrynsgrøt i år!) drar vi til en strand hvor 171 skandinaver (stort sett norske) samler seg til en meget hyggelig feiring. Det er mange båter som har fått besøk av ”barn” og venner, så Hilde og Marius treffer mange andre. Arrangement-gruppen har gjort en god jobb, lokale griller og serverer mat og alle har med drikke selv. På røffe bord og skranglete benker nyter vi grillet svin og kylling med spennende lokalt tilbehør. Mange av ungdommene hadde pyntet ”juletreet” – et stort krokete tre fylt med alt fra fendere til lykter og glitter – det mest spennende tre vi har sett på lenge. I mange år inviterte Mariann Palmborg (som kom hit med den norske seilbåten ”Fredag” og slo seg ned på Bequia for ca 20 år siden) skandinaver hjem til seg selv julaften, arrangerte basar og solgte julegløgg og hvor all inntekt gikk til barna på Bequia. Nå lever hun dessverre ikke lenger og mange lokale vi møter savner henne svært. I år hadde paret på norske båten ”Queen of Hearts” og deres gjester laget rumpunch på stranden på ettermiddagen og både all inntekten fra dette og auksjon senere på kvelden går til det lokale barnehjemmet. Fantastiske EC 5615,- (ca Nkr 12900,-) får de samlet inn – penger som høytidelig blir overrakt dagen etter.

Marius og Hilde nyder seillivet.

Vi drar imidlertid videre til Tobago Cays som er det optimale ”sydhavsparadis”. Det blir dessverre ikke noe snorkling på revet p.g.a. litt for mye vind, men en skikkelig 1. juledagsmiddag med lammestek fra Martinique og multer til dessert (seilt med helt fra Norge) blir det. Dagen etter godter vi oss med nykokt hummer – som vi kjøper av en lokal fisker som kommer bortom – og iskald hvitvin. Her er det ikke mye å klage på! Tiden går fort og om noen dager skal Hilde og Marius hjem fra Martinique, så vi setter baugen nordover igjen. Av en fandenivoldsk tilfeldighet krysset vi nedover og sannelig krysser vi oppover igjen også – dvs. at vinden dreier ufordelaktig for oss og gir oss mer slitsom seiling. Man vil jo helst bare kruse hist og pist! På veien får vi ødelagt en vinsj og linefestet til rulleforseilet for andre gang, så da må ny innmat til rullen bestilles og vi må vente på ny del på Martinique. Et fall jeg har klart å ødelegge får vi heldigvis reparert på stedet. I tillegg gikk jo 2 viktige navigasjonslys i stykker like før vi ankom St.Lucia 12. desember og etter en kronglete vei med FedEx ankommer de omsider til St. Lucia – så etter å ha sett Hilde og Marius vel av gårde hjem seiler vi tilbake dit rett etter nyttår, henter pakken og opp til Martinique igjen. Til slutt kommer også delen til rulleforseilet som enkelt skal monteres helt foran under dekk – en grei sak siden Ståle gjorde samme jobben på St.Lucia – men med bruksanvisning i hånden må han gi opp etter 4 timers plundring i den glovarme, bittelille ankerbrønnen foran. Det mest irriterende er når han med eksperthjelp dagen etter finner ut at den 1 ½ år gamle bruksanvisningen ikke stemte – fabrikken hadde gjort en liten justering og den nye delen skulle monteres opp/ned!!!

Hver gang man skal ut og inn av forskjellige land må man sjekke ut og inn på hvert sted – dette er også tidkrevende og de er heller ikke oppe til enhver tid. Uheldige som vi kan være møtte vi på en skikkelig paragrafrytter da vi kom tilbake til Martinique. Han skulle se båtpapirer i original, men noe ligger igjen hjemme i vårt utleide hus! At vi har flere papirer – også på at båten er momset inn i Norge (og det var ikke billig!) – beviser ikke at den er norsk. Vi er sikre på at ingen i hele verden momser båten inn i Norge hvis de ikke skal ha den registrert i Norge. Fransk byråkrati på et lite sted kan være slitsomt – i fastlands-Frankrike godtok de våre papirer, samt første gangen på Martinique også. Resultat: vi må møte kl 13.30 2 dager etter med originalpapirer – ellers blir det bot! For sikkerhets skyld registrerer vi båten i Svenske Krysser Klubben hvor vi får et Internasjonalt Sertifikat for noen hundrelapper. Ny sending med FedEx som vil ta tid! I det påkrevde møtet på tollkontoret er de klare: dokumenter direkte til dem på mail duger ikke, så vi må pent godta en bot på € 300! Vi får lov til å dra til de franske øyene, men ikke lenger!

Bortsett fra stivbente byråkrater er Martinique et bra sted å være, men klart mer ”by” enn småøyene sydover. Her kan man få det meste ordnet og det bugner av fransk mat og vin til brukbare priser (dersom de ikke streiker i Frankrike så transporten stopper opp – noe de stadig gjør!) Det er mange bra, små restauranter med kjempegod mat og vi fristes stadig til å spise i land. Vi begynner imidlertid å bli kraftig lei av ting som skal ordnes og repareres, så det er godt vi har noe hyggeligere å tenke på! I romjulen fikk vi telefon fra et vennepar som har leid hus på Guadeloupe i 6 uker. Det er jo bare en ”svipptur” fra her vi har ligget og ventet på saker og ting, så med det meste ordnet seiler vi hele 3 dager nordover for å treffe dem – vi skal bare ta opp ankeret først! Vi som har sittet og sett på charterbåter som gjør de merkeliste oppankringer og ledd oss skakke får nå straff for vårt hovmod. Etter hvert som ankeret går opp blir det tyngre og tyngre, sikringen på den elektriske vinsjen går også, så dette er drøye saker. Jeg får øye på årsaken – ankeret vårt har huket seg i en blytung, rusten kjetting som nå løftes opp fra bunnen. Med kvinnelist og et tau løses problemet og vi kan heldigvis raskt seile videre.

Vel fremme og godt fortøyd i en marina på Guadeloupe får vi meget hyggelige dager sammen med Anne og Øyvind – han seilte selv ARC for noen år siden. Først blir det middag, en annen dag biltur til regnskog med frodig vegetasjon i alle slags grønnfarger og alt fra bambus til furu og planter som hjemme står i vindusposten – her er de eksotiske og har kjempeblader på størrelse med storeparaplyer. Lyset siles gjennom de tette trærne og det er små fossefall og kulper folk bader i. Vi tar lunsj på et favorittsted – en liten, fargerik lokal restaurant nede i strandkanten i en bukt hvor flere seilbåter ligger oppankret. Her løper høner og en staselig brun hane mellom bordene, glorete julepynt henger tett i taket i slutten av januar og en streng ”sjef” tar aller nådigst oss imot, men gir oss det beste bordet. Hennes mor står for kjøkkenet og grillingen skjer så kokka ”forsvinner” i røyken! Vi spiser imidlertid en av husets spesialiteter: store reker/kreps i creolsk saus – helt himmelsk! Hit skal vi desidert tilbake!

På vei sydover fra Guadeloupe tar vi en dag på sjarmerende Iles des Saintes med idylliske, sukkertøyfargede pepperkakehus, hyggelige restauranter og små kunstbutikker – litt Kardemommeby! På toppen – med utsikt mot Guadeloupe – troner Fort Napoleon. De fleste øyene i Karibien har vært gjenstand for heftige kriger og i det godt restaurerte fortet har man laget et fint lite museum. Her viser de bl.a. det store slaget i 1782 hvor den engelske admiral Rodney knuste den franske flåten ført av De Grasse i slaget om Les Saintes. Flotte, detaljrike mindre kopier av slagskipene står utstilt i montere. I et annet rom tar de for seg: Hva inspirerte Columbus? Her gir de en interessant vri på ”dyrkingen” av Columbus som Amerikas oppdager og t.o.m. vikingene blir nevnt som tidligere ”oppdagere” – noe som Helge Ingstad har bevist. Kart fikk Columbus fra pave Urban samt beskrivelse og nedtegninger fra andre som hadde vært på de trakter tidligere. Rundt fortet er det anlagt en rikholdig botanisk have med kaktus og sukkulenter og skilt som sier: Ikke mat iguanaene! De er nemlig store og fete og trives rundt fortet hvor turistene forer dem.

Når vi igjen kommer til Martinique har vårt viktige internasjonale båtbevis blitt sendt Marius hjemme, han sendte det videre med FedEx og endelig kan vi få sjekket ut fra denne EU’s utpost og dra videre sydover nok en gang. Vi kommer til St.Lucia ved 17-tiden og vil legge oss i den dype og fine bukta Marrigot Bay hvor vi har vært et par ganger i år allerede. Ankringsforholdene i ytre del er ikke helt topp og lokale har sett busines i dette og lagt ut en rekke ulovlige bøyer – både her og i andre havner i Karibien – som gir tvilsom sikkerhet. Noen ryker for ingenting selv om de ser ok ut når man legger seg til, men vi har sett to båter drive av gårde med god fortøyning i bøya. Man blir gjerne møtt på vei inn av små lokale båter som tilbyr bøye til ganske høye priser. Det er blitt så mange charterbåter med ”pengesterke” ukesturister i Karibien – pluss at mange er usedvanlig dårlige på oppankring – at prisene har steget enormt mange steder og gjort mange lokale grådige. I dag har vi tenkt å ankre opp ved siden av noen bøyer, men blir straks oppsøkt av ”bøyesjefen” – en hissig og bossete type som forteller oss at her kan vi ikke ankre opp! Hvis vi gjør det vil vi bli robbet i natt! Det høres ikke mye fristende ut og å la oss skremme til å betale for bøye gidder vi ikke. Vi stikker!

Med planer om å legge seg til på sydsiden av øya i stedet drar vi videre, kun for å finne ut at dønningene ruller inn og det vil være umulig å få nattero. Det er blitt bekmørkt og vi ser ingenting i sjøen rundt oss. Plutselig hører vi merkelige dynkelyder under båten, er redd for at det er noe galt med roret, men skjønner snart at det må være noe fiskeredskap som har hektet seg fast. Nøtene dunker vel mot båten og vi håper inderlig at rasket ikke løsner og kommer i propellen. Med et lite ”steelband” på slep blir det ikke helt etter planen servert nydelig tunfisk med ovnsbakte poteter fra byssa i sterk vind og mye sjø. Vi kommer til Bequia kl. 4 om natten og det passer bra, for da kan vi få med oss både de første dagene av Bequia Musikk Festival og naboøyas Mustique Blues Festival. Det er kort avstand mellom øyene og festivalene overlapper hverandre, så her kan man få med mye på kort tid. Det blir både ordentlig steelband og flere dager med topp bluesmusikk. Dana Gillespie startet bluesfestivalen på Basils Bar på Mustique for 15 år siden og denne omskrives som en av topp 10 i verden. Litt stas er det selvfølgelig for oss at også Mick Jagger, som har bolig på øya, stikker innom baren utpå kvelden – Ståle har vært på 4 Stones-konserter og er fan! At de har kjempegod Pina Colada som kan nytes i solnedgangen mens båten duver i synsvinkelen er jo også et pluss til den berømte baren. At hummeren på menyen er liten og prisen høy får man ta med på kjøpet – konserten er gratis!

Deretter går turen til Union Island og vi legger oss på anker ved revet og en liten øy som beskyttelse og blikkfang. Det er en del båter her og man ligger som vanlig i litt trange eller populære havner ikke svært langt fra hverandre. På ettermiddagen kommer våre seilvenner Inger og Rolf på ”Sun Lady” inn. Vi har en hyggelig kveld i land og tar etterpå en ”night-cap” hos oss da en svær ”sjørøverskute” kommer inn kl. 23.30. Med en lengde på ca 20 meter, et digert baugspyd på sikkert 4 meter og uten lanterner i bekmørket er det en ubehagelig opplevelse. Folk om bord har kun små lommelykter for å orientere seg. Det er så vidt vi kan skimte at den sirkler kloss på oss og en amerikansk båt som ligger på bøye ved siden av oss, men når de kun er et par meter unna vår båt må vi bruke 1000-meters lykta vår for å få oppmerksomhet – ikke svarer de på flere opprop på VHF heller. Skuta og det eldre amerikanske paret kommer i diskusjon om bøya de ligger på, hvoretter skipet slipper ankeret foran dem og smeller samtidig inn i den amerikanske båten mens det lange baugspydet hektet seg i amerikanerens forstag, men dette løser seg heldigvis uten videre skader. Med kun line og ikke ankerkjetting (som ville falt fort til bunns) hekter også lina seg mellom kjøl og ror på nabobåten. Det blåser en del og det blir riktig dramatisk. Amerikaneren sitter i jolla med kniven klar, både Ståle og Rolf kommer med tilrop og det ropes ”Cut the rope, cut the rope!” Dette syntes som eneste utvei slik situasjonen har tilspisset seg. Skuta får skjøtet på ankerlina og kommer lengre bakover, nesten helt på revet bak, hvorpå den slipper naboens ror. Etter en dramatisk hendelse kan alle legge seg trygt, men amerikanerne kan ikke komme seg fort nok av gårde når det blir lyst.

P.g.a. kulingvarsler (det er ikke ofte vi har sett på værvarsler i Karibien!) forlater vi spektakulære omgivelser og legger oss i en bukt på Union Island hvor vi ligger trygt og det er lite rulling når det er mye vind. Ikke lenge etter kommer en lokal fisker bort i en sliten, åpen fiskebåt. ”Do you want some lobster?” Vi kjenner ham igjen med det samme! For 24 år siden lå vi med båten vår ved Tobago Cays nesten alene og var i land på den ytterste av de ubebodde småøyene. ”Husker dere jeg bodde i et grønt telt?” spør han så. Klart vi husker! Å komme til det optimale av paradis – med små palmeøyer bak et stort hesteskoformet rev som beskyttelse fra Atlanterhavet som står rett på var fantastisk. Her yret det av fargerike fisk og koraller – nei, dette glemmer vi ikke. At vi i tillegg finner 3 unge fiskere boende under en stor grønn pressenning med påskrift ”O.B.Wiik utleiepresenning” var meget spesielt. De satt utenfor og kokte skilpadde og vi snakket lenge med dem og filmet dem. Han har nå holdt på som fisker i 30 år og vi kjøper gjerne fisk av ham. Neste morgen er han tilbake med en nydelig, nyfisket spansk makrell.

Etter 3 netter og vindkast opp i 45 knop – dvs. liten storm – løyer det litt og vi forlater vår litt enslige bukt (kun 4 båter har ligget her) og drar til Chatham Bay som ligger på vestsiden av Union Island. Nord i bukta er det fint snorkleområde med masse fargerik fisk og rundt båten ser vi stadig store, dovne skilpadder. Her ligger det en del båter og flere norske vi ikke har sett på lenge. Sammen med fire norske seilere fra ”Serenity” drar vi for å spise middag på en av de små, enkle restaurantene på stranden – litt Robinson Crusoe-stil – og vi er de eneste gjestene. Glørne spruter fra grillen i en bekmørk karibisk kveld og i lyset fra parafinlamper tryller de frem nydelig grillet hummer med alskens tilbehør med conch (kjempekonkylier) i carrysaus og små bananbrød som bonus. Helt herlig! Hit må vi også tilbake til! Neste dag har vi en nok en hyggelig kveld på ”naborestauranten” sammen med 4 norske båter, ”Fanteliv”, ”Jazz”, ”Serenity” og ”Avventura”, – et enda enklere sted hvor det bugner av grillet hummer, kylling og tilbehør og alle har med drikke selv.

Neste dag må vi dra nordover til Bequia igjen – rene jojo-seiling! Vi skal treffe gamle venner fra Norge som har leid båt i 2 uker. Jennifer og Erik kommer inn litt sent på ettermiddagen, de er mange om bord og vi ser dem ikke før vi drar bort til dem dagen etter. Dessverre blir det et kort møte for vi må til naboøya St.Vincent for å hente Ståles kanadiske kollega Bob og hans venninne som skal seile med oss i en drøy uke. De studerte sammen i USA og Bob har tidligere vært og besøkt oss i Norge også. Vi får fine og hyggelige dager sammen og selv om det blåser relativt friskt og det regner litt får vi både seilt, sett og snorklet en del, både spist i land og i båten og danset på stranden i måneskinn. Vi drar til det fantastiske Tobago Cays hvor Atlanterhavet står inn mot det beskyttende revet vi ligger bak og landkrabbene er i paradis med fullmåne og turkis vann midt på natten! Senere tar vi dem med til vår nyoppdagede Robinson Crusoe-bukt Chatham Bay hvor det blir enda mer snorkling og bading og både en kveld i land med grillet dorado og en med hummer.

Etter mye hygge og litt slaraffenliv er det tid for å ta båten på land på St.Lucia. Selv om vi hadde lagt på bra bunnstoff før vi dro gror det bra under båten, så skjell og grønt gress må nå bort! Vi bruker noen dager til å fjerne rust, polere og ordne – det er alltid mye som kan gjøres for sol, salt og vind sliter på. Om få dager får vi også, igjen besøk av Hilde og Marius, men denne gang kommer også hans venninne Kristin om bord. Det gleder vi oss til!