Gibraltar – Cartagena

Vi ankommer Gibraltar på morgenen og finner plass ved brygga i Ocean Village som vi hadde reservert pr epost før avreise fra Lagos. Etter en skikkelig engelsk frokost i Gibraltar må vi se oss litt rundt. I Main Street ligger bebyggelsen som den har gjort i et par hundre år mens det ellers bygges enormt og moderne hus blir høyere og høyere, det som ikke går i bredden går i høyden! I hovedgaten myldrer det med folk og mange kommer fra cruiseskip som gjerne ligger til kai på dagen for å dra til neste sted i løpet av natten. På begge sider av gaten ligger det butikker som selger smykker, klokker, elektronikk, sprit, og sigaretter – uten moms er mange slike varer billigere, men det er visstnok dyrt å bo her.

Ocean Village Marina ligger sentralt med flyplassen 100 meter unna som en artig kuriositet. Det kommer ikke så alt for mange fly her så bråket kan man leve godt med. I en oversikt over verdens farligste flyplasser er denne rangert som nr 12! Den eneste veien ut og inn til Gibraltar og The Rock – som den ikoniske fjelltoppen heter – går over flystripen, og hver gang et fly lander eller tar av kommer børstebilen først for å rydde etter passerende. Det blir også fort lange køer av biler som skal passere den spanske grensen noen meter fra flyplassen for de spanske myndighetene vil gjerne sjekke alle passerende, og det sies de gjør det litt ekstra vanskelig siden Spania helst vil ha Gibraltar tilbake!

Vi ligger med fin utsikt mot The Rock og om kvelden blir hele fjellsiden opplyst og ser flott ut. Det er endel nyere bebyggelse rundt havnen med en mengde restauranter og puber. Marinaen er en relativt liten havn med en ekstrem blanding av besøkende og fastboende. Langs en molo rett ut fra land ligger et cruiseskip permanent fortøyd, gjort om til 5 stjerners hotellet/casino «Sunborn». Ofte legger svære luksusyachter seg til på de ytterste bryggene, her kan vi se både striglet mannskap og helikopter på dekk. På de tre bryggene der vi ligger er det et stort spenn i kvalitet, utseende og historie på seil-og motorbåtene. Noen båter ser så shabby ut at de neppe er sjødyktige, andre blir stelt, pusset og gnidd. Mange er her bare få dager eller uker, noen kom seg bare ikke videre, endel har bare båten liggende, men en god del bor i båtene og har sin registrerte adresse her. Enkelte har bodd ombord i mange år og det fins familier med barn som går på skolen, folk som jobber i Gibraltar, pensjonister og enslige. Mange treffes på puber langs kaien. Ettersom prisene på leiligheter har føket opp i senere tid er båt kanskje eneste alternativet for enkelte.

Fire dager senere kommer Wendy og Kevin inn, er utslitte og legger seg tidlig. Neste dag stikker vi bortom for å utveksle historier og konstaterer at vårt reisevalg var bra. De dro fra Lagos noe etter oss, stoppet ved Cadiz før siste seilasen mot Gibraltar, men måtte bli der i påvente av bedre vær – dvs mindre vind og ikke fra øst! De hadde blitt litt utålmodige og dratt allikevel, tenkte «det går nok bra!», men det ble en ekstremt ubehagelig og drøy seilas med motvind og elendig sjø. Når vind og sterke strømmer møtes blir det ille, og deres solide 46 fots Oyster hadde vært rene undervannsbåten med sjøer som sprutet over i ett sett, det ble kaldt og vått i timesvis og Wendy hadde tidvis vært redd. Vi har tidligere opplevd noe tilsvarende og vet hvor ugreit det føles. Vi synes derfor alle at vi fortjener litt ekstra og går ut sammen på kvelden på byens best anbefalte biffrestaurant hvor vi får herlige, gode biffer grillet over kull. Våre venner forteller at de har bestemt seg for å bli her til utpå nyåret. Som amerikanere har de ikke lov til å være i et Schengen-land i mer enn 3 av 6 måneder og Gibraltar regnes for utenfor Schengen. Vi som har sett hvordan horder av innvandrere de siste par årene har fått opphold og økonomisk støtte i vestlige land synes det er både urettferdig og idiotisk at amerikanere som klarer seg selv, bruker sine amerikanske penger til havneavgifter, restaurantbesøk og alt annet, har så ugreie regler.

 

Solkysten og Costa Blanca fra sjøsiden på vei til Cartagena

Etter en uke i Gibraltar er vinden gunstig og vi drar videre etter å ha fylt opp diesel til kr 4,40 for literen. Vi seiler nå inn i Middelhavet – det føles litt spesielt der og da. Første stopp er Fuengirola som var et populært sted for mange år siden, men som fra havnen ser litt utdatert ut nå. Vi ser imidlertid ikke mer av byen for vi skal tidlig avgårde neste dag med Motil som mål. Fra sjøsiden ser vi hvordan bebyggelsen langs Solkysten nesten går i ett, med den ene byen og tettstedet etter hverandre – stort sett langs vannkanten og med høye fjell i bakgrunnen. Etter Malaga er det mer klipper og bebyggelsen men ikke like sammenhengende. Vi seiler nå et stykke fra land og den hvite bebyggelsen ser ut som sne – som tidlig sne på toppene når vinteren er i anmarsj – bare omvendt! Her ligger «sneen» på bunnen av fjellene. Mange har også valgt å spre seg litt og et og annet hus ligger oppover fjellsidene som sukkerdryss. Det er skyfri himmel og jeg benytter sjansen til å sole meg på akterdekket underveis i sommervarmen. Det er slutten av oktober, allikevel er det 23,5ºC i vannet langt utpå og 25ºC i skyggen.

Motil er en blandet havn med ferge til den andre spanske enklaven NØ i Marocco, Morilla. Yachtklubben, som nok ønsker å være litt eksklusiv, ligger lengst inn i havnebassenget med mye swell og rusking i fortøyningene for ingenting, så herfra drar vi fort videre neste dag. Like etter Motil – etter Cabo Sacratif – er det nok et scene-skifte. Foran høye fjell er åsene blitt slakere – for videre å gå over til flate sletter – og her begynner beltet med drivhus fulle av tomater og andre grønnsaker for hjemmemarked og eksport. Mil på mil ligger plasttakene som patchwork av små grålige biter. Det er få strender og husene ligger som små klynger spredt bortover kysten. Enkelte småsteder ser ut som en tanngard med nesten bare høyhus på rekke. Deretter passerer vi mil etter mil med bratte koller og fjell – et ganske øde landskap – bare innimellom finner vi et lite dalsøkk med en klynge hus, fraflyttede rester av tidligere beboere eller et mindre område som kan kalle seg en by. Kartet viser navn på steder som aldri har blitt nevnt i en turistbrosjyre. En smal vei snirkler seg i en åsside og en enslig syklist ser ut som en liten bille som sliter seg oppover. Vi er på Costa Blanca, men navnet står dårlig i stil med de litt fargeløse fjellene!

Vi går fremover i mellom 9,5 og 12 km/t og det sier seg selv at det tar tid å komme fra et sted til et annet når man har et mål der fremme. Det går nesten raskere å forflytte seg på en rusten gammel sykkel! Det er blitt mørkt når vi etter fire lengre dagers seilas ankommer Cartagena. Vi er superspente hvordan det er her siden vi skal være her mer eller mindre i ca 5 måneder fremover. Vi var ikke helt forberedt på at man ikke seiler rundt på denne tiden, men finner seg en vinterhavn – flere populære havner er fullbooket for lenge siden.

 

Tilbake til Gibraltar

Etter 2 uker i fantastisk spennende, hyggelige og usedvanlig spanske Cartagena (se egen side om Cartagena) snakker vi med våre venner og naboer fra Vinderen som har leilighet mellom Marbella og Estepona. De er i Spania nå, men skal snart hjem igjen, så vi bestemmer oss brått for en seiltur sydover igjen 15. november. Samtidig skal vi hente båtutstyr vi hadde bestilt i Gibraltar – bl.a. noe som ikke var kommet da vi dro derfra for drøye 2 uker siden. Etter noen timers motorgang og en natt i Garrucha overnatter vi så i Almerimar som ligger greit til på veien. Vi har både lest og hørt at dette er en bra havn og den rimeligste vinterhavn på kysten. Vi betaler kun € 8 og det er desidert den billigste havneavgift for oss på flere år! Mange har av den grunn lagt igjen sine båter og dratt hjem, så det er relativt folketomt i havnen. Det er imidlertid også lite folk rundt, lite lys i leilighetene, mange stengte restauranter og ledige lokaler – vi er ekstra fornøyde med at vi ikke skulle bo her i vinter. Når vi drar videre neste morgen ser vi at stedet ligger som en stripe langs kysten med enorme områder med drivhus på et platå bak – mil på mil! På google/maps ser det ut som alt er dekket med sne. Her er det nok ikke mye å ta seg til!

Det har vært litt kjølig noen dager, men neste dag er blikkstille, 24ºC i skyggen og strålende fin, så når vi ser Sierra Nevada med sne på toppen ikke langt unna ligger jeg i bikini og soler meg. Tankevekkende blir det imidlertid når vi på VHF’en hører den spanske kystvakten sende ut pan-pan melding hver halve time: en liten båt har dratt ut fra Nord-Afrika på vei mot Spanskekysten med 35 mennesker ombord. Man blir bedt om å gi beskjed om man ser noe. Vi ser heldigvis hverken den eller andre båter utpå. Etter 4 dagsseilaser er vi i Estepona og blir hentet av Vibeke og Nico på ettermiddagen. Fra den flotte leiligheten deres litt opp i åsen en liten kjøretur fra Estepona har de kunnet følge med oss utpå i flere timer mens vi har snilet oss frem. Vi får en meget hyggelig kveld når vi spiser på en uanselig restaurant ved hovedveien. Vi blir overrasket over hvordan skinnet kan bedra for her er det kjempekoselig inne – riktig spansk – og maten er meget god med store porsjoner til ok pris. Dagen etter ser vi oss rundt i byen og konstaterer at selv om dette er et populært turiststed har man tatt vare på den gamle bydelen, borgermesteren har gått inn for at sentrum skal beholde sitt spanske preg og mange spanjoler bor her også. Sjelden har vi heller sett så mange fargerike blomster pryde de hvite husene i gamlebyen, det er blomsterpotter på veggene overalt.

 

Argentinske biffer og ny hjemmeside

Så drar vi tilbake til Gibraltar igjen hvor det meste er som da vi dro. Våre amerikanske seilvenner skal være her til godt over nyttår, så vi treffes for både båtprat og middager ute. På den argentinske grillrestauranten Gaucho får vi kjempegod biff, så god at vi må tilbake å prøve husets chateubriand som blir ferdigstekt på en brennende stein på bordet. Kjempegodt! Vi treffer også hyggelige norske Vibeke og Egil som jobber med web-design og har kontor i nærheten. De har bodd i båten sin her i noen måneder etter flere år i leilighet i Spania og trives meget godt i utlendighet. De hjelper til med å utforme en ny nettside og vi bruker alt gammelt innhold. Det er alltid en utfordring for en voksen+ å bli god på det de unge er flasket opp med, men morsomt allikevel! Bruker riktignok mye tid på redigering, legge inn bilder etc.

Det begynner å bli kjøligere nå og en liten vifteovn kjøres for å få opp varmen om kvelden og om morgenen før solen hjelper til. Innkjøp av en liten 1200W elektrisk oljeovn blir vår beste investering noen måneder fremover, for det blir klart kaldere på vinteren i «syden» også! Desember er tid for jul her også, gatene julepyntes og det selges julepynt, julegodt, presanger og julegensere med reinsdyr – nesten som hjemme! Det er få cruiseskip her på denne tiden, men i stedet fylles gatene av spanjoler og turister fra Solkysten som vil handle julegaver taxfritt.

Jeg blir fortalt at da Spania ga fra seg Gibraltar til britene i 1713 flyktet de fleste av den opprinnelige spanske befolkning fra Gibraltar. Senere har man vært streng med å la for mange spanske slå seg ned for at de ikke skal bli i flertall. Spania har som kjent over lengre tid ønsket å få den viktige havnen tilbake. Fra første gang vi kom til Gibraltar la vi merke til den tydelige mix av folkegrupper her. Her bor det først og fremst mange engelske, endel spanske, noen indere, men også mange marokkanere i arabiske klær pluss påfallende mange jøder – også ortodokse med sin spesielle hår- og klesstil. Det er både flere synagoger og moskeer på dette lille stedet – første synagoge ble grunnlagt her i 1759. Svært mange som bor i Spania på andre siden av grensen jobber i Gibraltar. Det er også mange spanske familier som sender barna på skole i Gibraltar. Tilsynelatende lever alle i en form for fredelig samliv. Det registreres også mye politi i byen som tydelig sikrer ro og orden, så dette er et fredelig og trygt sted.

Etter at man har fått reparert fiberkabelen som en litt sløv fyr kappet da han skulle bore et hull inne på land, har vi nå endelig fått wifi ombord. Vi kan nå både se håndball VM og en og annen film på laptopen og har fått et tilnærmet «vanlig» liv på land. Den følelsen slipper når det lader opp til uvær med stiv kuling og regn. I løpet av natten husker og gynger det svært, det sprutregner og bråker og Ståle må opp kl 06.00 for å ordne enda mer på fortøyninger og fendere selv om vi hadde forberedt oss. Neste formiddag er det igjen stille og strålende sol og man forbauses stadig hvor fort vær kan skifte. Vi får nå vite at den siste pakken vi ventet på har vært «surret bort» fra DHL’s side, de hadde levert den til et annet spedisjonsfirma på andre siden av grensen og der har den vært i 9 dager når vi endelig får den levert. Irriterende! Vi får en siste hyggelig kveld på byen med våre amerikanske venner Wendy og Kevin før de drar til USA i julen og vi seiler nordøstover igjen.

 

Delfiner og russisk mangemilliardær

Værkart viser at nye sterke nordlige vinder er på gang, så vi bestemmer oss kjapt for å seile direkte fra Gibraltar for å unngå sterk motvind – da vil vi være i Cartagena etter to nattseilaser – dvs 1½ døgn. Idet vi passerer cruiseskips-havnen ser vi en enorm «seilbåt» som akkurat er på vei ut. Dette er «A1» – det 470 fots (143 meter) lange skipet til en russisk mangemilliardærer – kanskje det rareste, styggeste og dyreste seilskip i verden! (Vi har 41 fots båt og klarer oss bra!) På plotteren ser vi at de har samme destinasjon som oss, men vil ankomme Cartagena på godt under halve tiden av oss. Selv om skipet er som en liten by med alle slags nødvendige yrkesgrupper ombord skal de ligge på et verft her i vinter for å ordne saker og ting. Senere ser vi folk jobbe på båten og en mann ved masten ser ut som mygg på en arm! En svær motoryacht blir som en jolle ved siden av.

Vi kom avgårde kl 18.00 og i desember blir det ganske tidlig mørkt. De første timene er det ganske stor trafikk, men det blir en flott stjerneklar kveld – himmelen er så full av stjerner at det nesten ser grumsete ut og et og annet stjerneskudd pynter himmelbuen. Etterhvert kommer månen opp som en blodrød omvendt bue som blekner på vei opp på himmelen der den ender som en lys gul stripe. Det blir en fin og rolig seilas, men så mye seilvind blir det ikke – bra vi har nok rimelig diesel fra Gibraltar! Fra baugen farger lanternene den flate sjøen grønn på styrbord og rød på babord og snart ser vi flere delfiner på den grønne siden. Hver gang vi er ute for å sjekke ser vi skygger og krusning på sjøen fra våre lekne følgesvenner hele natten igjennom. Vi tar 3 timers vakter på natten og Ståle får gleden av en flott soloppgang som farger de snødekte fjellene ved Sierra Nevada. Her har vinteren riktig lagt seg og det varsles om skiføre! Vi er så langt til sjøs at vi ser de store hvite fjellene hele dagen, vi måler 33ºC i solen utpå dagen mens det holder seg på 14-15ºC om natten. Om 10 dager er det julaften!