Cartagena – Marseille

Vi hadde før avreise ifjor svært løse planer om hvor og hvor lenge vi skulle seile i Middelhavet, men når vår lille Madelen på 3 ½ år stadig spør: «Når kommer mormor og morfar hjem fra Spania», er det bare å sette kursen hjemover igjen. Siden vi nå har seilt Atlanterhavskysten mer eller mindre 6 ganger vil vi denne gang gjøre noe helt annet, ta av masten og sende den nordover med bil og seile kanalene gjennom Europa fra Marseilles til Amsterdam. Med vår 1,75m dybde skal det gå fint! Først har vi imidlertid tenkt å seile over til Ibiza og Mallorca, deretter rett nord til Barcelona.

På dagen 6 måneder siden vi kom til Cartagena første gang – og stort sett ligget i ro siden – er det godt å få opp seilene og røre på seg igjen. Vi er heldige med fin seilvind og får en flott seilas til Torrevieja hvor vi får løftet opp båten, spylt bort floraen under vannlinjen og skiftet anoder. Det er deretter ikke langt til Alicante, Spanias 4. største by. Ingen av oss har vært i selve byen før – bare på flyplassen – og forbinder Alicante mer med masseturisme og pakketurer til «Syden» – det er synd, for dette er en flott gammel by med mer enn 2000 års historie. Over byen troner den spektakulære borgen Castillo de Santa Bárbara med aner fra 700-tallet, og inne i gamlebyen er det fine gamle hus og moderne om hverandre, hyggelige restauranter og butikker for enhver. Havnen er bra og moderne og ligger rett ved gamlebyen, det er innbydende restauranter og barer på to sider – tydelig et yndet sted både for spanjoler og turister. Rett ved siden av ligger «Volvo Ocean Race»-museet – man har gjort mye ut av det å være stoppested og vertskap for denne regattaen på vei jorden rundt ca hvert 4. år. Vi får også en riktig fin lørdagskveld «på byen» sammen med Jan og Kari (Annelises gode venninne siden barneskolen) og spiser god mat på en hyggelig restaurant utenfor turistløypa. De har en trivelig ferieleilighet ikke så langt unna så vi har også sett hverandre et par ganger da vi bodde i Cartagena.

 

Høyhus før og nå

På seilasen mot Altea passerer vi Benidorm som vel har vært et populært mål for pakketurister siden pakketurismen startet. Stedet har nå enormt mange og høye skyskrapere og en skyline som New York. I bygge-bonansaen for noen år siden satt man opp et svært flott og høyt byggverk – to slanke høyblokker på 47 etasjer bundet sammen av en «diamant» på toppen. Byggingen fikk en bråstopp med den økonomiske kollapsen i 2008 og det gikk rykter om at man faktisk hadde glemt å lage heis helt til toppen! Bygget ble imidlertid ferdigbygget i 2014 og er idag Spanias høyeste bolighus.

I Altea treffer vi seil-venner gjennom mange år – Wicky og Ole-Petter. Etter en jordomseiling kjøpte de hus her nede, ble båtløse og er nå mye av året i huset i Alfas del Pi. Vi forstår godt at de trives og får et par meget hyggelige dager sammen – også en «guidet dagstur» med bil langt innover/oppover dalen til små pittoreske landsbyer. De gamle småbyene ble ofte bygget langt inn i landet pga pirater som kom sjøveien. Det er grønt og frodig, forskjellig fra områdene lenger sør, overalt ser vi trær med oransje modne frukter, spesielt den for oss ukjente frukten nesporos på størrelse med en stor plomme. Denne brukes bl.a. til syltetøy, saft og i kreftindustrien. Vi besøker den gamle og eventyraktige landsbyen El Castell de Guadelest – som nå er en riktig turistmagnet – hvor Greven av Guadelest på 1500-tallet bygget sitt lille slott på en bratt topp – et snirklete byggverk i 5 etasjer som nærmest klorer seg fast i fjellsiden.

 

Skyhøye marinapriser og fullbookede havner

Videre kommer vi til Moreira som er en fin ferieby med mengder av flotte hus pluss bra restauranter og hvor man godt kan trives. Vi spiser overraskende god lunsj ved strandpromenaden etterfulgt av kaffe med en liten iskrem i en klips på skålen – en riktig fiks detalj! Byen er et fint stoppested før overseiling til Ibiza, så vi sjekker vær og vind de neste dagene. Vår sønn Marius skal komme på besøk til Mallorca om noen dager, men med mye vind og motvind pluss fullbookede havner de første dagene revurderes planene og vi fortsetter istedet langs kysten av Spania og Frankrike – Marius flyr da heller til Barcelona – og vi får bokstavelig talt seilt Spania og den Iberiske halvøy rundt. Vi hadde i utgangspunktet trodd vi skulle seile mer rundt i Middelhavet, men vinteren ble lengre enn antatt og med mye mer vind enn vanlig. I tillegg blir vi også fortalt om skyhøye priser i marinaer om sommeren – helt opp i kr 2000 pr. døgn i juli/august – og det frister ikke, så vi er fornøyd med vårt nye rutevalg. Slik er vi også sikre på ikke å starte kanalturen for sent, men mens det er nok vann i elver og kanaler.

Vi kommer heretter til steder vi ikke har hørt om før og som tydelig er langt mer populære for spanske turister enn nordboere. I Gandia ligger blokkene med turistleiligheter tett, men på den lange brede stranden vaier røde flagg. Vi vet ikke om det pga den sterke vinden og bølgene eller om rapporterte «portugisiske krigsskip» – den meget farlige maneten som i vinter ble presset inn gjennom Gibraltarstredet – helt uvanlig! For noen uker siden ble i alle fall store mengder funnet skylt opp på strender på Costa Blanca-kysten, nå var de blitt observert her, litt syd for Valencia.

 

Fantastiske Valencia og litt luksustilværelse

Byen Valencia hadde vi hørt skulle være verd et besøk, men blir allikevel meget positivt overrasket og forundret over at ikke dette er en langt mer besøkt sted enn den er, her har de jo alt! Like ved marinaen ligger en evig lang fin sandstrand og tett med restauranter og freshe barer. Innenfor ligger superbåthavnen for de over 150 fot – vi er en småbåt på 40! – og det ene signaturbygg etter det andre. Selv boligblokker ser designmessig tiltalende og spennende ut. Vi tar buss inn til gamlebyen – et utrolig flott sentrum med bygninger i art neuveau stil som overgår alt vi har sett før. Det er så mange fantastiske tårn, kupler og skulpturer at man blir nesten helt satt ut. Vi besøker rådhuset som bl.a. rommer en spektakulær ballsal og den gamle bystyresalen som ser ut som et lite teater. Det er plasser, kirker, små og større gater på kryss og tvers i et litt rotete gatesytem. En av kirkene vi besøker er totalt dekorert med freskomalerier – alle vegger, tak, overalt! Det er de fineste kirkemalerier vi har sett siden Vatikanet for mange år siden.

Av og til kommer man uventet til fine steder – i den lille byen Sant Charles de la Papita finner vi en meget hyggelig marina med superservice, klubbhus, cafè/bar, eget svømmebasseng i vannkanten og solsenger som en ferie-resort (uten alle turistene!) – forbausende rimelig er det også. Vi bestemmer oss for å bli her er par dager og nyte litt luksustilværelse og treffer også et norsk par som trives så bra at de har hatt båten sin her i flere år og bruker den mer som feriebolig. Det er i tillegg mange engelske båter her og når det denne lørdagen er prinse-bryllup i England har damene rigget seg til i baren hele dagen foran en stor TV – dette er damenes festdag med champagne og høylytte kommentarer.

 

Neste stopp er Tarragona, litt syd for Barcelona, hvor Marius kommer ombord igjen for noen dager – vi har hatt hyggelig besøk av ham et par ganger i Cartagena tidligere i vinter også. Som flere andre byer på vår vei har også Tarragona en lang historie og bl.a. en stor katedral fra 1100-tallet med klosterhage, flotte gobeliner, malerier og altertavler fra 13-1400-tallet. Imponerende! Vi liker også at det er lite turister her, «alle» skal jo til Barcelona ikke langt unna.

 

Barcelona, gullhester og himmelsk måltid

I sol, varmt og vindstille putrer vi videre og koser oss alle tre i flere dager i den lille byen Vilanova i la Geltrú underveis mot Barcelona – først blåser det for lite, deretter for mye og rett imot, så vi blir her lenger enn planlagt. Imidlertid finner vi her både bra klesbutikker, flere velassorterte butikker med helsekost og økologisk mat, et hyggelig kaffested ved Plaza Major og et prima «skinkested» – så vi har det bra! Når Marius har dratt hjem og vi endelig drar videre til Port Olympic i Barcelona er det obligatorisk å besøke selve byen. Vi holder oss unna den tykkeste turistdelen, men ser allikevel praktbygg overalt, en gigantisk og flott fontene toppet med gullhester, trange smug, flotte kirker, butikker og restauranter av alle slag. Det er uansett fullt av turister overalt, så vi konstaterer at vi liker mindre byer bedre. Med en døgnpris på ca kr 600 (i juli/august bortimot det dobbelte!) drar vi like godt videre.

Litt etter Barcelona blir topografien helt annerledes igjen. Landskapet i sydenden av Pyreneene har bratte fjell, viker, små fjorder og øyer – t.o.m. svaberg ser vi – og det er stort sett lite bebyggelse. Her finner man små cala’er (bukter) hvor man kan ligge på anker. Cale Aiguablava blir omtalt som en av de vakreste på kysten her så vi legger oss på en av bøyene som er lagt ut, bader i krystallklart vann og koser oss noen timer før vi drar videre til Roses – bøyene er nok bare dimensjonert for mindre dagbåter pluss at bukten er litt ubeskyttet dersom det skulle blåse opp, noe som ofte skjer.

Roses er ikke spesielt spennende, men ved innsjekking blir vi anbefalt en restaurant ved marinaen. Vi lar oss friste og får et sjeldent godt gourmetmåltid. Etter litt tapas (pimientos padron og små grillede reker) får vi til forrett nydelige gratinerte kamskjell. Ståle har deretter valgt en perfekt entrecôte m/peppersaus, jeg lite fuglebryst farcert med gåselever og fiken i portvinssaus – helt nydelig! Den anbefalte vinen til €14,50 passer perfekt. Det hele avrundes med velsmakende og lekkert servert crême catalan og sitronfromage pluss kaffe – hele herligheten koster oss kr 700 norske! (omtrent som et døgns havneavgift i Barcalona!)

 

Vi har seilt Spania rundt!

Frankrike, tempelriddere og ansjos

Roses er siste stopp i Spania og vi har nå seilt Spania rundt. Det har vært en fin opplevelse og vi har til og med fått litt dreis på språket og klarer oss greit nok til daglig i butikker og restauranter. Når vi neste dag ankommer første franske havn er det bare å grave frem fransken igjen, men det blir litt surr de første dagene. Det er imidlertid bra jeg behersker fransk såpass bra som jeg gjør for det skal komme godt med de neste 7 ukene vi er i Frankrike.

Når vi kommer inn i den naturlige havnen Port-Vendres ser vi fort at bebyggelsen er typisk fransk, men vi ser til vår forbauselse at det katalanske flagget vaier overalt ved siden av det franske. Det meste av den franske regionen Pyrénées-Orientales tilhørte tidligere Spania, men da Frankrike seiret i Den fransk-spanske krigen ble området separert fra Catalonia i år 1659. Fremdeles føler mange seg som katalanere og 1/4 snakker fremdeles katalansk.

Kun 2 km nord for havnen ligger den katalanske pittoreske fiskelandsbyen Colliore og det er en fin tur å gå dit. Når vi kommer frem ser vi at de feirer «Ansjosens dag» så det er litt ekstra folksomt denne søndagen, men når det utpå dagen for en gangs skyld begynner å regne legger det en demper på hele festivalen. Folk klumper seg sammen der det er tak over hodet for å spise ansjos i alle varianter. Dominerende i byen er den vakre middelalderborgen som ble omtalt allerede på 600-tallet, men som sannsynlig ble bygget på 1100-tallet av tempelriddere og påbygget senere. Colliore har siden begynnelsen av 1900-tallet tiltrukket seg kustnere, bl.a. Matisse og Detain, som inspirert av havet, lyset og fargerike fiskebåter startet en ny retning innen malekunsten. I de trange smågatene i byen er det flust med butikker, gallerier og hyggelige caféer, så det blir tapas-lunsj idag – like bra som i Spania.

 

Herfra blir landskapet igjen milelange strender med flatt land langt bakover til det treffer fjellene i det fjerne. Vi seiler forbi den ene feriebyen etter den andre, gjerne med en marina. Canet-en-Roussillon er en slik, men noen steder må man stoppe! Området er kjent for bra vin, men det er sparsomt med caféer å ta et glass – stedet er nesten dødt i begynnelsen av juni. P.g.a. det flate landskapet er vi nå kommet til endel av Frankrike som på Google maps ser mer ut som vann enn land – med store naturlige innsjøer, saltutvinning og kanaler. Det er svært forskjellig å se landet fra sjøsiden enn å være vanlig turist, vi er jo naturlig nok opptatt av vann og dybder!

 

Fransk ingeniørkunst og en ukjent vannsport

Sol, fint, varmt – drar videre til Cap d’Agde på flat sjø. Denne havnen er svært stor – konstruert av naturen selv – en perfekt formet sirkelrund bukt med en øy i midten. Vi legger til midt i en skikkelig turistmaskin med leiligheter, restauranter og butikker med turist-stæsj rundt hele havnen. Vi har det imidlertid meget bra når vi kan kose oss med ferske sjøkreps og store sjøsniler og sitte ute i cockpit til langt på kveld i 28ºC. Neste dag tar vi buss inn til gamlebyen Agde – en av Frankrikes eldste byer. Den ble grunnlagt av føniske sjøfolk fra Lille-Asia 580 f.kr., men de fleste av de sjarmerende husene i gamlebyen ble bygget av bassaltsten (vulkansten) på 16-1700-tallet. Kirken fra ca 1100 er meget spesiell – også i sort bassaltsten – og ser ut som en festning. Fra antikken til 1700-tallet var Agde en av de største havnene i Middelhavet.

Gjennom Agde går en kanal som forbinder Middelhavet med starten på Canal de Midi som ble konstruert på midten av 1600-tallet for å kunne frakte varer trygt mellom Middelhavet og Atlanteren – ender ved Bordeaux – og er et fint eksempel på fransk ingeniørkunst. I Agde finner vi også den unike runde slusen fra 1676 som fremdeles er i bruk. Den er et teknisk og arkitektonisk mesterstykke som forbinder tre forskjellige vannhøyder og lar båtene snu rundt for å ta en av tre utganger – mot Bèsiere og Toulouse, langs Canal du Midi eller mot Agde og havet.

Det er lørdag og aktiviteter i byen. På kanalen ser vi to ganske spesielle robåter med en 8 meter lang stige skrått opp bak på båten og et platå på toppen. Jousting er en gammel sport i byene i området og ble startet her i Agde i 1601. De to båtene ror mot hverandre, på hvert platå står en utfordrer med hver sin 2 meter lange lanse og et tre-skjold for å beskytte brystet, og idet de møtes er det om å gjøre å få motstanderen ut av balanse for så å falle i vannet. En fascinerende gammel by!

 

Flamingoer, salt og en komplett middelalderby

Etter et par overnattinger i ganske uinterressante småbyer legger vi til i Port Camargue – beskrivelsen sier «stor, men attraktiv» – det er et riktig feriested med mindre leilighets-blokker og bl.a. flere store båtutstyrsbutikker, så vi får tak i ting vi trenger. Neste dag blir det 40 minutters gange i varmen til den gamle fiskelandsbyen Le Grau du Roi hvor vi tar en kort busstur innover i landet for å besøke den spennende, komplett intakte festningsbyen Aigues-Mortes. På veien passerer vi enorme områder med rosa salt-sjøer/sumper med rosa flamingoer vassende rundt, helt siden antikken har man drevet saltutvinning her. Aigues-Mortes (=død sjø) har vært bebodd i alle tider, men den kraftige muren rundt hele byen ble bygget på slutten av 1200-tallet for å beskytte innbyggerne – 1,65 km lang med 5 tårn og 10 bevoktede porter. Stedet var på den tiden blitt en betydelig havne-og handelsby og alle som skulle frakte varer fra Nord-Europa til Middelhavet måtte fortolle sine varer her – faktisk var det Frankrikes eneste by i Middelhavet i deler av 1200-tallet. Etterhvert begynte Marceille å overta som havneby og Aigue-Morts mistet sin betydning, men saltutvinningen har fortsatt. Byen fremstår nå som en komplett middelalderby innenfor den mer enn 700 år gamle bymuren, men tilmudring og landheving har gjort at den nå ligger en halv mil inn i landet. Steinhusene ligger imidlertid som de har gjort i mange hundre år, litt enkle, men velstelte og ikke pyntet for turismen, tilsynelatende ingen nyere hus. Fantastisk å oppleve!

Etter å ha forflyttet oss i halvannen måned, stort sett for motor, får vi endelig en fin seildag!! Man snakker om å «seile i Middelhavet», men flere har fortalt oss underveis at enten blåser det for mye eller for lite – noe vi også har fått erfare – så dette er herlig! I Spania og sydlige del av Golfe du Lyon i Frankrike kommer vinden tramontana fra tid til annen kastende ned fra Pyreneene med plagsom stor styrke og gjør det alt for vindfullt noen dager før den gir seg – heldigvis viser værvarslene dette i god tid. Ved området rundt Rhônen gjør mistralen det innimellom svært så ubehagelig.

 

Cowboyer, okser og hvite hester  gjennom gatene

 

Neste stopp er Sainte-Maries-sur-le-Mer og vi liker stedet umiddelbart, men er svært overrasket over hva vi finner her! Det er en liten by, lave hus, ingen blokker, litt gammelt og sjarmerende og en liten tyrefekterarena nær stranden. Byen ligger i det 850 kvadratkilometer store Camargue-området i Rhônedeltaet som stort sett består av sand og salte våtmarksområder. I dette franske «vilde vesten» finner vi ekte cowboyer og de flotte, hvite Camarguehestene. De uredde hestene oppdrettes som «gjeterhester» for sorte halv-ville okser som brukes til tyrefektning og som får leve relativt fritt i våtmarksområdene. I hele Camargue-området er tyrefektning en stor sport og gammel kultur – faktisk tilbake til 1402, men røttene går helt tilbake til romertiden.

I motsetning til den tradisjonelle spanske

varianten hvor tyren stikkes, plages og drepes er det her et spill mellom menn og okser – dyktighet, smidighet og gjensidig respekt er nøkkelen til Camargues tyrefekting. I spansk tyrefektning blir matadorens navn slått stort opp, men her står tyrens navn på plakatene foran tyrefekternes – også gårdene oksene kommer fra blir nevnt – her er det nemlig oksene som er showets stjerner. Tyrefekterne konkurrerer seg imellom om å fjerne dusker, som er plassert mellom oksens lange horn, men må slite ut oksen først. Oksen er imidlertid sterk og jager tyrefekterne så de må kaste seg flere meter opp på gjerder og kanter rundt arenaen for å unngå de spisse og farlige hornene, en smidig okse hopper gjerne selv over gjerdet og gjør showet enda mer dramatisk.

Vi har kommet midt i festivalen «Fête Votive» med okser, hester, nasjonaldrakter, flamenco og sigøynermusikk – noe vi ikke hadde forventet i Frankrike. Når vi har fortøyd går vi iland for se «hva som skjer». På en hyggelig café med god fransk hvitvin i glasset har vi orkesterplass til dagens parade når hester med ryttere og noen spent foran vogner defilerer forbi. Mange deltagere har gamle drakter eller nasjonaldrakter. På vei hjemover oppdager vi at mange har stilt seg opp ved tyrefekterarenaen og langs gaten. Like etter går porten til arenaen opp og ut kommer flere hester m/ryttere (gardians) med 2-3 okser i midten. Følget galopperer gjennom bygatene tilbake til gården der oksene hører hjemme – 9 slike grupper setter etterhvert avsted. Det er ingen gjerder som beskytter tilskuerne så det er best å passe seg, for man kommer tett innpå.

 

Gipsy Kings og tyrefektning

På kvelden, når det er blitt mørkt, er det ny parade – denne gang på stranden. Det er riktig stemningsfullt når ca 50 personer til hest med hver sin fakkel rir i formasjoner, etter hverandre og ned langs vannkanten så spruten står. Et langt bål er blitt tent og når det er rødglødende glør løper hestene i full fart gjennom gang på gang så gnistene fyker, helt til bålet er trampet ut. Deretter starter musikken på stranden – 5 gitarister som kun spiller gitan(sigøyner)-musikk. Det spilles bare Gipsy Kings-musikk og vi får vite at man er svært stolte av den meget kjente gruppen som er fra området. Alle medlemmene kommer fra to sigøynerfamilier -som også er i slekt – disse måtte flykte fra Catalonia under den spanske borgerkrigen og har bodd her siden.

Så er det lørdag og tyrefektning – course Camarguaise – dette må vi jo se selv om solen er nådeløs varm på tyrefekterarenaen! Idag er det 6 unge okser som skal i ilden 15 minutter hver, den med mest pondus kommer sist og etter hver «opptreden» spilles musikk fra operaen Carmen. Den første oksen i ringen er en riktig spretten tyr og hopper stadig over de ca 1,5 meter høye gjerdene for å ta en av de 10 tyrefekterne – kalt raseteur – som er samtidig på banen og som konkurrerer om å få tak i en dusk tyren har på pannen. De hvitkledde gutta er lynraske og spretter opp på gjerder og kanter for å unngå hornene, men etterhvert er en ikke rask nok og får et horn plantet i leggen. Er redd han er ute av gamet en stund! Man ser fort hvor stor forskjell det er på oksene, personligheten varierer stort. Den siste på banen idag er en skikkelig sinnatagg, den sparker i sanden, fnyser og ser olm ut. For å få utløp går den like godt til angrep på gjerdene rundt arenaen og vrenger planker av med hornene så flisene bokstavelig talt fyker. Heldigvis er det den eneste skaden og en av modige matadorene får også tak i sitt trofé. Det er meget fascinerende å se på og artigere når både okser og menn stort sett kommer helskinnet fra det. Dette er egentlig en svært lite blodig sport.

Neste havn er Port Napoleon hvor vi skal ta masten av båten og gjøre oss klare for en reise gjennom Europa på elver og kanaler.