Fantastisk dekorasjon laget av farget salt utenfor ARC-kontoret

Etter en kort stopp på Fuerte Ventura (sterk vind) seiler vi til Las Palmas på Gran Canaria hvor vi skal være i drøye 2 uker før starten går for ARC – Atlantic Rally for Cruisers. Vi var med da den første ARC ble arrangert i 1986 og igjen 10 år senere i 1996. Nå er det 25-års jubileum og de har planer om å gjøre litt ekstra stas på de som var med første gang – det er faktisk kun 2 til pluss oss. Det kan virke som lang tid ved samme brygge, men det er utrolig mye som skal kjøpes, ordnes, monteres, riggsjekk, sikkerhetssjekk, teste watermakeren utenfor havnen en dag o.s.v. I tillegg har ARC en mengde gode kurs vi vil være med på. Det sosiale tar jo også sin tid med middager, velkomst-og avskjedsarrangementer, gratis coctailselskaper og happy hour nesten hver dag, men som seriøse jobbere kan vi ikke være med på alt! Vi er oppe kl 8 hver dag – dette er ikke noe slaraffenliv – og vi får god bruk for våre store sammenleggbare ”offroad” sykler når vi suser frem og tilbake. I motsetning til de forrige gangene vi var her – da lå nesten alle langs en brygge – er de 240 båtene nå spredt i den store havnen. At hver brygge har eget låssystem er en liten ulempe, men vi får i alle fall jobbet uten å bli for mye forstyrret!

Marked i gamlebyen i Las Palmas

Hyggelig er det imidlertid at Ståles søster Turid og svoger Kai er på ferie syd på øya. En søndag syklet vi til den gamle byen i Las Palmas – dette er noe helt annet enn det turistene vanligvis ser – gamle bygninger med trebalkonger, smug, torg og gamle kirker. Den lille kirken i St.Telmo-parken (sjøfarernes skytshelgen) har øyas flotteste altertavle i gull og glitter. Når Turid og Kai kommer ”til byen” for å hilse på drar vi til gamlebyen på en sjarmerende og bra restaurant, pusset opp så den gamle aura er ivaretatt. Vi sitter ute i en have i det åpne gårdsrommet med palmer og småbord, bra service og god mat, og har en meget hyggelig kveld. Det er også de som skal ta med våre sykler tilbake til Norge når de drar. DHL skulle ha noe slik som kr 12.000 – nå går de som bagasje hos SAS!

De siste dagene er hektiske, vi står opp kl 07.00 hver dag, går på markedet for å kjøpe frukt, grønnsaker og kjøtt, super’n like ved for det mest vanlige + vann, øl og vin – og El Corte Ingles for det litt spesielle. Å handle tar tid! Heldigvis leverer de gratis rett til båten. Vi har med mat så det holder, for utvalget er ikke like stort i Karibien og prisene er langt høyere i tillegg til at det ikke alltid er butikker i nærheten når vi ankrer opp på en ”øde strand”. De siste dagene dukker også journalistene opp og et spansk intervju med Ståle resulterer i en halvsides artikkel med bilde i Las Palmas’ største avis. Journalist Linn fra Seilas kommer for å dekke ARC og legger ut artikler på seilas.no med både hyggelig omtale og bilder av oss, men også mye om andre seilere og alt som skjer.

Vi tildeles minneplakett for vår deltagelse i den første ARC i 1986

Flere andre fotoseanser må vi også stille opp på – det er slitsomt å være kjendis!! Jimmy Cornell og kona Gwenda ( to langturlegender) som grundla og startet ARC  i 1986 kommer for å være med på 25-års jubileet og det er meget hyggelig å treffes igjen. Sammen med dem og turistsjefer, topp-politikere og andre av byens betydeligheter inviteres kun Ståle, jeg og de to andre som var med i ARC første gang til skikkelig jubileums-festmiddag siste kvelden før avreise. Problemet er bare antrekk jakke/slips for Ståle. Det har vi ikke med! Jeg går rundt og ”måler” de norske gutta og om bord på en 66 fots Swan har eieren slips og blazer i riktig størrelse han gjerne låner bort. Vi får en hyggelig kveld med god mat, og en rekke folk får overrakt plakett som takk for støtte eller deltagelse og ærefullt blir vi kalt opp først! Bare synd vi velger å la vinglassene stå denne kvelden for å være ”fit for fight” neste dag.

Stemning på land når 240 ARC-båter tar avsted

Søndag 21. november kl 13.00 går starten i den 25. ARC. Med rally menes at det ikke er regatta, kun en overfart med et mer underholdende og lite alvorlig konkurranse-moment, men dette vet seilerne ikke går! Er det 2 båter av omtrent samme fart på sjøen konkurrerer man – for mange er det ”bloody serious”!! Mange får råseilere om bord og ekstra mannskap – her skal det jobbes og seiles! Det er en spesiell stemning på bryggene når nesten 240 båter skal av sted samtidig og helt magisk når vi seiler ut av havnen.  ARC-starten har i alle år vært noe spesielt – også for spanjolene selv som nå markedsfører ARC som noe stort som skjer i byen – og på begge sider av den smale utseilingen er det tett med folk som tuter i horn, roper hilsninger og tar bilder når båtene i tur og orden drar ut. Flere orkestre spiller svingende musikk.

Starten har gått og neste stopp er St.Lucia, Karibien – 2800nm unna!

Skipper og manskap smilende og klare for den lange seilasen

Alle de ca 200 båtene i cruising-klassen starter samtidig og til tross for at det for de fleste tar 16 – 20 døgn er det mange som vil ha en god start. Og ettersom vi ble nr 2 i klassen i 1996 – slått med 2 ½ minutt på handicap (en faktor man tildeles for at man skal kunne sammenlignes og konkurrere sammen) – er i alle fall ikke vi de siste! Det blir trengsel og dramatikk på startstreken når skuddet går. Her er det mange tøffinger som tar det skikkelig alvorlig og vi nesten skvises mellom 2 litt større båter spekket med mannskap mens Ståle står på dekk klar til å heise gennakeren (vårt største og letteste forseil). Jeg står til rors sint som en okse og skriker til de andre om å gi plass. De må da i himmelens navn se at her kommer vi, kun 2 om bord og liten regattaerfaring!! Det går heldigvis bra, for noen skader på båtene ønsker man jo ikke, og vi kan nyte vinden etter en liten stund. Vi håndstyrer til det blir mørkt for å yte maks. På vår første tur fikk jeg store sår på hendene ved å slåss for å få ned en spinnaker midt på natten i bekmørke, så vi lovet oss selv at gennakeren skulle ned om natten. Men når månen kommer opp full og rund og lyser opp verden som en sommernatt hjemme og kaster sølv over havet – ingen grunn til å ta den ned! Vi kliner til og seiler med god fart hele natten.

De første timene ligger båtene rimelig samlet, men med litt forskjellig retning og fart spres man snart. Etter nesten 4 dager er det ingen å se i horisonten og stille på VHF’en (åpent telefon-nett). Det store spørsmålet for alle er: ”Hvor er vinden som bare bærer oss over Atlanteren?” Passatvinden er ikke noe konstant som ligger opptegnet på kart eller i pilotbøker, men en vind som vanligvis blåser et sted vest eller nordvest for Cap Verde-øyene og mot Karibien, men før eller siden kommer den – avhengig av stabilt værbilde andre steder. På våre 2 foregående overfarter hadde vi godt med medvind stort sett hele veien og kostet av gårde. I år får vi værvarsler fra ARC på nett via Iridium satellitt-telefon en gang om dagen pluss at vi kan laste ned GRIB-filer (bra og pålitelige værkart sendt i komprimert form) når vi vil, men det blir ikke bra vinder av den grunn! Værinformasjonen har blitt bedre siden vår første tur, da fikk vi bare vær på kortbølgeradio. Andre gangen fikk vi været på en værfax vi hadde om bord, mens nå er det til og med svært mange båter  som har vær-routing fra spesialister hjemme. De sender værvarsler og informasjon om hvor de skal seile – fra punkt til punkt – for å komme best og enklest frem!

Deilig gullmakrell sveives inn like før middagstid

Den fine vinden vi har de første døgnene går over i mindre, liten, ingen og motvind! Vi studerer værkartene i flere dager fremover og ser lavtrykk nordover med stormer og styr – og høytrykk på vår vei vestover med vindstille eller lite vind – og legger planer hvordan vi kan få mest mulig vind, men heller ikke for mye. Mange hadde nok forventet seg kun få dagers seiling i sørlig retning, deretter er man i passaten for så å bli blåst over til Karibien! Vi gjør noen dristige valg og får skarp og hard kryss i ca. et døgn. Nå hadde vi ikke forestilinger om kun å seile i solnedgang med gin/tonic i hånden, så mye av vårt behagelige liv ofres for å spare diesel og komme fortere frem. Den som ikke har stått på et kjøkken som står helt på skrå og er i bevegelse hele tiden mens man klamrer seg fast til kjøkkenbenken for å lage deilig kyllinggryte vet ikke hvor slitsomt det er å få mat! Men kontrastene på havet er store og neste dag får vi etter hvert blikkstille, må ta motoren til hjelp noen timer og sveiver inn en nydelig gullmakrell like før middagstid! Så da sitter vi i en varm solnedgang og nyter sprellfersk middag og synes at dette livet er herlig! Vi får nyte dagen når vi kan! Med antrekk shorts og T-skjorte på natten og bikini på dagen savner vi ikke vintergufset hjemme i alle fall!°

Når vi den 7. dagen igjen ser at det skal bli mye vindstille sydover mot Cap Verde og vestover, fortsetter vi nordlig med motvind (igjen!), men god seilvind. Dette virker som en god plan og i flere dager ligger vi meget godt an i ARC-rallyet. Vi starter med Code 0 som etter hvert blir 2 rev i storseilet og kutterseil (fra stort og lett forseil til liten seilføring tilpasset kulingen vi får). Når vi har krysset enda 3 til dels meget ubehagelige døgn i mye vind og med bølger som fosser over båten – ok for en periode, men ingen ”lystseilas” – håper vi at vi skal få lønn for strev. Imidlertid blir vindretning nå helt håpløs og vi kan velge mellom å seile mot New York eller Sør-Amerika!

Besøk av delfiner i det krystallklare Atlanterhavet

Værvarslene er i tillegg bare blitt verre – enda nye, sterke stormsentre bygger seg opp og beveger seg helt uvanlig langt syd (som betyr enda sterkere motvind for oss) – i tillegg ser man at også passaten vil komme mye lenger syd enn den pleier. Dette gidder vi ikke! Etter all vår siksak-seiling setter vi kursen sydover i 2 døgn og har nå en mye mer behagelig seilas, men slappere, og vi har ”mistet” mye tid. Det aner oss at dette vil bli den tregeste ARC noensinne med store lite-vind-områder og andre områder med motvind – noe man så å si aldri får på denne tiden og disse breddegrader. Man har heldigvis lov å bruke motor – det må bare oppgis ved ankomst – men det begrenser seg pga hvor mye man har av diesel – den skal jo rekke helt frem for å lade batteriene og få strøm om bord. Autopiloten – ”3. mann” og et usedvanlig viktig arbeidsjern – trenger sitt av strømforsyningen.

Den 10. dagen – etter ikke å ha sett eller hørt en båt på en uke – ser vi en tysk båt som kaller oss opp på VHF. Rett etter krysser en annen båt vår kurs og vi blir kalt opp av norske ”Sjarmen”. Skikkelig sammentreff på havet. Vi seiler like ved hverandre et døgn og vi overraskes enda mer når 2 norske katamaraner kommer ganske nærme og vi hører en 5. norske båt ikke langt unna  på VHF. Skulle tro det var avtalt møtepunkt! I tillegg heter 3 av skipperne Larsen/Larsson! Men like fort som båtene kom forsvinner de med litt forskjelling retning og fart. Et par dager etter kommer bursdagen min – med lyn og torden og supervask av båt og seil – en fin gave fra værgudene. Det trengtes! Jeg tar frem regnjakken for første gang på flere måneder og står barbeint i striregnet – vi kan ikke klage på været! Både dagen min og at vi er halvveis feires med nybakte boller og litt champagne!

Frukt og grønnsaker henger trygt i «hengekøye»

Det blir etter hvert svært varmt, 32ºC inne, høy fuktighet og liten mulighet for lufting pga sjøene som av og til spruter og slår over båten, så assosiasjon til badstu er nær. Til tider føler jeg meg som nedlagt i saltlake og med hår som en krysning av puddel og cocker spaniel ! Det er det ikke noe å gjøre ved! Vi kan jo ikke legge inn brems og luske av gårde når rumpunch og kokosnøtter stadig kommer nærmere! Etter 2 uker får vi endelig passatvinder og humøret stiger.

Oi, oi! Nå seiler vi fort! På morgenvakten min etter 17 dager logger jeg 15 knop på en surfebølge. Det er vel nesten som å kjøre Ferrari i 250 km/t! Føler liksom at det går på ”skinner” nå – ikke som Dovrebanen, men heller som berg-og-dalbane på Tusenfryd når vi blir kastet fra side til side av bølgene og suser nedover bølgetoppene i stor fart. Da vi på skarp kryss måtte leve og lage mat i sterk ”oppoverbakke”, er nå tilværelsen enda mer komplisert. Tenk deg at ALT du setter fra deg usikret velter, forflytter seg eller fyker som prosjektiler veggimellom! Og dette gjør man frivillig? Det er det som er spennende med utfordringer! En natt når Ståle sover lufter jeg på sovekabinen, det er så varmt. Fra ingensteds kommer en kjempebølge som bryter over båten og en liten flodbølge lander i sengen og på en bråvåken Ståle! Slikt skjer!

Skipperen til rors

Vi gjør god fart de neste dagene og resultatene kommer. Da vi seilte som verst hadde vi krøpet langt opp på resultatlistene og Seilas.no skrev ”ARC-veteraner leder!” Morsomt – selv om våre ambisjoner var lave, men nå får vi litt blod på tann! Gleden forsvant imidlertid fort med sik-sak-seilingen og vi raste nedover på listen. Heldigvis forandrer ting seg og nå går det slik unna igjen at vi får beskjed fra Marius om at vi leder både i klassen og ”overall”. Vi har reist oss som en ”fugl Føniks fra asken” etter at de uberegnelige lavtrykkene ville plage oss og ødelegge en glimrende ruteplan! Jeg formelig ser for meg våre nærmeste konkurrenter – bl.a. den 5 fots større norske SERENITY med 6 stk om bord og en kjent seiler til skipper – bakse og slite med spinnaker i for mye vind for ikke å bli slått av et ektepar på tur! Mens de er mange til å dele vakter, trimme og bytte seil står jeg på kjøkkenet og lager nybakt brød på morgenvakten! Om natten går vi på 3-timer vakter, d.v.s. at vi aldri sover mer enn 2 x 3 timer om natten, men det går bra.

Den eneste assistanse vi har på turen over er den moralske støtte vi får på nett hver dag fra Marius – ”Dere seiler dødsbra! Stå på, mamma og pappa!”. Han gjorde en kjempejobb i forrige ARC, så vi kan jo ikke skuffe ham nå! Ingen hadde vel heller regnet med hvor sta og tøffe vi kan være og hvor all right det skal bli med den rumpunchen under en palme! Vi får høre at det allerede etter 10 dager var 11 båter som hadde trukket seg av flere årsaker – bl.a. dårlig vær, teknisk svikt, uoverensstemmelser om bord. I tillegg skal en båt ha dratt kort innom Cap Verde for å sette av en person, mens mange også drar innom for å fylle diesel.

Så nærmer det seg 3 ukers seilas. Første gang med en 34 fots båt brukte vi litt over 20 døgn, med 39 fots litt over 16 døgn. Denne gangen blir det i alle fall 21 døgn mens livet går sin gang om bord: trimme og skifte seil (det er jo vår motor!), navigere, ordne saker, fiske, lese, se på delfiner og flyvefisk (en landet på dekk like før lunsj – den smakte bra!) samt å gjøre ingenting. På natten er hele himmelen fylt opp av stjerner som om det ikke er plass til flere – de tre vise menn hadde nok ikke funnet frem i dag med alle satellittene som lyser mer enn Betlehemsstjernen – månen ligner nå en skål til å samle stjerner i og morilden i kjølvannet etter båten er som små stjerneskudd på en nyttårsaften. Det tar lang tid å se på bølger, hav og skyer – det forandrer seg hele tiden! Vi spiser god mat – og det tar mye lengre tid å lage enn ellers – men det er ikke alltid like lett å spise når alt beveger seg og ting velter. Ståle er på nett hver dag for vær-oppdateringer og plasseringsoversikt fra ARC-kontoret. Vi har det fint om bord og humøret er bra bortsett fra som da sjøene gjorde så jeg føk tvers over rommet, traff en kant med resultat liten brist i ribben bak – eller da en solid bokstøtte og en rekke bøker på ”vandring” i bokhylla raste ned i bordet og videre – resultat: 2 stygge hakk på dens vei. Det får gå på kontoen ”uheldige hendelser”. Men når sola skinner, vinden blåser i riktig retning og vi gjør god fart er vi fornøyde.

Soloppgang på Atlanteren

Vi nærmer oss St.Lucia når værgudene skrur av vinden! Mange av de større og raskere båtene har rukket å komme i mål og det er utrolig skuffende å bli snytt for en skikkelig innspurt – vi gjør alt for å fange så mye vind som mulig – det blir en langdryg siste etappe. Den største spenningen skaper vi selv når vi rett utenfor land akkurat har dusjet på badeplatformen bak og Ståle prøver å få gennakeren fra den ene til andre siden alene mens jeg skyller ut shampoen. I stedet for å skli over snurrer den seg rundt forstaget mens vinden tar tak – det er store krefter! – og alt vi gjør forverrer situasjonen. Splitter nakne løper og styrer vi rundt på dekk – trekker og drar – den snurrer seg mer. Noen båter nærmer seg for å se, men forsvinner fort når de ser de gale vikingene som herjer rundt på dekk i Eva og Adams drakt! I tumultene løsner også linen til forseilet i Furlex-rullen. Heldigvis får vi begge seilene ned etter ca 1 ½ times jobbing og vi kan endelig komme oss inn over mållinjen ved 18-tiden lokal tid. Stemningen når vi kommer inn i havna er enda mer magisk enn ved avreise – båter tuter, vinker og roper, steelbandmusikken ljomer fra land, rumpunch og velkomstkurv med frukt, iskald øl og jubileumsrum blir overrakt etter fortøyningen. Det er herlig og litt uvirkelig å være fremme.

Takk til båtkonstruktør Peter Norlin som tegnet en båt med fine linjer som seiler utrolig bra både i mot-og medvind, lite og mye vind. Takk til Sweden Yachts som bygget dette vakre eksemplaret – det sies at pene båter seiler bra! Takk til kong Neptun fordi jeg ikke har vært sjøsyk èn gang siden vi dro hjemmefra (det har jeg vært nok gjennom livet så kvoten er kanskje fylt opp!) – også Ståle har klart seg bra – kun 2 ganger har han vært dårlig. Takk til alle som har fulgt oss på turen hittil og lest våre reisebrev – det er morsomt å kunne dele våre opplevelser. Og mange takk til norske SERENITY som vi klarte å ”skremme” litt ved å ta dem igjen et par dager da vi lå helt på topp på listen – ”fighten” gjorde våre dager om bord både spennende og underholdende. Velfortjent kom de inn før oss.

1.premie for «Best Performance of a Couple»

Etter en vel gjennomført ARC av alle norske båter er det premieutdeling lørdag 18.desember, hvor norske båter markerer seg godt på podiet. SERENETY henter 1. premien i klasse E, DINA FRA OS 2. i klasse F, RIKAROS  3. i klasse C og i klassen båter over 60 fot blir GODOT nr 2. Vi har seilt i klasse H, og her forsyner den 32 fots HONNINGPUPP seg godt av premiebordet – 3. i klassen, ”Best family performance”, beste foto på ARC’s nettside fra livet om bord og minste båt. Vi får 2. premie i klassen og 1. plass for ”doublehanded crew”. I tillegg premieres MAD (”Make A Difference”) for ”Services to the humanity & enviroment” – veldig bra premiefangst av et lite land som Norge!

En mørk skygge ligger likevel over vinnerlisten – svært mange båter har registrert at det har vært uærlig innrapportering av motortimer og mange mener at bl.a. vinneren overall og i klasse H – en meget tung, 25 år gammel franskregistrert båt med italiensk mannskap – flere ganger underveis ikke har kunnet seile 5,6 knop i vind på 2-4 knop over flere døgn og oppgitt 0 motortid! Også andre på listetoppen er observert i god fart uten vind og 0 motortimer. Det er ikke noen heksekunst å beregne båters fart og vind med all den kunnskapen man har i dag og all registrering av båtene som har blitt gjort underveis, men det er en litt tidkrevende oppgave, så det blir ikke gjort. Å begynne med offisielle protester (som koster £300,-) er heller ikke noe man ønsker å gjøre i en sosial regatta. Bryggelangs er det mange som utroper SERENITY som den moralske ”overall”-vinner og oss som vinner av klasse H. I tillegg hadde noen båter fått så urimelige høyt handicap at det ikke var morro – her er det flere skuffede seilere! Hele ARC skulle vært ”Just for fun” – ikke regatta, men når lister legges ut på nett under hele seilasen legges det opp til kniving og konkurranse! Men uansett utfall og småirritasjoner har vi hatt en kjempefin – men slitsom – seilas. Vi har også hatt en fin tid med ARC både i Las Palmas, underveis og ved ankomst på St.Lucia og møtt mange hyggelige mennesker.

Nå kan vi feire jul sammen!

Vi har nå fått hyggelig besøk av vårt ”mannskap” fra tidligere turer – Hilde og Marius.